Viser innlegg med etiketten verda. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten verda. Vis alle innlegg

søndag 29. november 2020

Tidsportalen

mellom kvart tre i skogen
står ein portal til ei anna verd

går du mellom bjørkestammane
går du inn i framtida

vårregn på eine sida
er haustregn på den andre

og kjem du langt nok unna, vadar du i snø
som kjem fykande med vinden

så kan du sirkulere rundt
den eine stammen
til tida går baklengs,
og du kan spole tilbake til glade sommardagar
med løvetann i håret
og smørblom på haka;

til sist må du forlate skogen,
for slik er lovene her

du får di tid
før haustvindane tek deg med         bort




søndag 15. november 2020

Eg er eit museum

ingenting av det eg kan kjem til nytte

her kor orda frys til is

og legg seg som murstein etter bombenedslaget

utover gata

 

ingen orkar flytte dei vekk, eller grave seg gjennom

så eg kan sjå lette sko og tunge støvlar

trakke seg veg over alt eg står for

og smila brenn store svarte hol

i bymuren

 

når gjekk eg av moten, undrar eg

når vart eg for gamal for meg sjølv

og forlet kalenderblada

i almanakken, når

vart eg ein del av den tause

verdensarvlista - verneverdig og koseleg

å besøke ein eller annan gong, ta bilde av

og reise frå, tilbake til den verkelege klokka

 

kor kryssa eg nullpunktet;

finst det nokon veg attende?

 

 

 

 

tirsdag 27. oktober 2020

Spor mellom auge

å late opp handa

ein finger om gongen,

ein raslande lyd gjennom rommet

og inn i sjela


alt du gjer set spor

og dette sporet let seg ikkje viske ut


auga vert løfta frå golvet, sakte

sakte

møter du auga mine

og det elektriske i augeblikket

viskar ut resten av verda



tirsdag 13. oktober 2020

Raude spor

det var raude spor eg følgde,
raude merke
i den gule skogen

like til grensa av verda
følgde eg merkene
som ikkje lenger hang fast i bakken
men kleba seg til sko og hender

like bortanfor verda
gjekk eg etter raude fotspor
som ikkje lenger festa seg til klede
berre
men trakk inn i huda, inn i blodet

laga ein sti frå hender og føter
og inn til hjartet
farga det raudt

slik spora eg følgde
heilt til endes
og alle spor og alle steg
smelta saman
til ein ny identitet
som no er meg


fredag 14. august 2020

Dit me høyrer til

kanskje heng me fast
i den me ein gong var,
som ein silkekokong rundt lengten vår,
tullar oss inn i minne, i tankar
om tider som me allereie har levd

tullar oss inn i ein draum
om konsistens, om kontinuitet
og framhald

at der me var
er der me skal

og så kjem livet mot oss,
brutale bulder, eit steinras av hendingar
som flyttar på alt rundt oss

og draumen passar ikkje lenger inn i landskapet -

då gjeld det å klippe seg ut,
leite seg fram gjennom hemmelege gangar
til labyrinten ein gong tek slutt
og me kan stige ut i sollyset som nye menneske

som dei menneska me var meinte å vere:
i stadig endring
i omskifteleg ham, flytande på eit hav
som fører oss lenger og lenger inn
i det framande 

inn i den nye draumen, den me høyrer til i


mandag 13. juli 2020

Sensur

rute etter rute forsvann
frå det store maleriet

dei første rutene var det brei semje om;
obskøne gestar og perversitetar
var greitt å sleppe

så skar dei vekk alt som kunne minne
om hud og hår

og etterpå
alt som var menneskeleg

eller hadde med menneske å gjere
som hus og glas og grasklipparar

så begynte einskildfargar å forsvinne
- for mykje blått, for mykje raudt, for mykje gult

for mykje av for mykje
sa dei, og tok vekk alt som viste meir enn ein gong

og skar ut plantane, fuglane, dyra,
kan ikkje gje dei att presis likevel, sa dei

og skar ut den blå himmelen og dei høge fjella
saman med fjordar, vatn og slettelandskap

til slutt stod berre nokre få firkantar att,
og dei smilte til oss; der, kan de sjå,

der er endå plass til auga
det er berre å ta for seg!

onsdag 1. juli 2020

Dyret

dyret i sin bustad
rett under hjartet

akkurat der lungene stoggar når eg pustar inn
og magen startar når eg er mett

der søv dyret,
og vaknar når rommet vidar seg ut -

når all pusten er å finne der ute
ei heil atmosfære av mogleg innpust

og maten spring rundt på ekrene
eller gror i jorddjupet

alt er der ute
og dyret rører på seg, kvesser klørne
på alt som er fast i meg, riv det laus, lagar seg nytt leie

dyret i sin bustad i meg,
me glir i eitt
og heile verda er der ute   -   langt       der       ute


søndag 10. mai 2020

Trasse stengsler

viss
du
seier
ja

kunne
me
halde
hendene
saman

sjå
langt
over
vatnet

framover
langs
visarar
på
veg
mot
morgongryet

medan
verda
søv
ristar 
av
seg 
støv

frå dagar utan rørsle, dagar utan lys
dagar utan nokon som ryddar opp
og tek ansvar, men me, me går på
med hendene saman, trassar smerter
trassar stengsler, går over alle hinder
på veg mot ein betre morgondag

viss
du 
seier
ja
når
utfordringa
kjem


tirsdag 5. mai 2020

I ein tråd

du, som har vore eit rop
så lenge havet har slipt steinar glatte

så lenge sola
har gitt varme til dei skjøre stenglane
under løvetannmanken

og eg
som ikkje klarar å ta unna all stilla,
skyflar og skyflar
og så kjem det rennande meir

ein vegg av bølgjer og sollys og stille
byggjer seg opp langs horisonten

trengjer verda saman   -   pressar alt innover
til alt vert kjerne, alt vert sentrum

i eit liv som endå heng i ein tråd

endå
har  noko å rope
tilbake

fredag 24. april 2020

Der alt stoggar

kan eg stå her
under dei store greinene
utan lauv, utan tyngde
utan kjærleik
som kan lyfte meg vidare -

synsfeltet er snevra inn, 
alt er svart i periferien
og berre konturane av verda
viser att
der auga festar seg
som borrelåsar mot tida

føtene er stadig i rørsle
men kroppen står i ro
og dei tause trea
er vitne til dette
utan å gripe inn eller kviskre
       trøystande ord

alt eg høyrer
er vinden sitt sus i greinene
og ingen kan fortelje meg

vegen vidare




tirsdag 14. april 2020

På veg heim

ein dag vert huset ei tidsmaskin,
berre vent!

ein dag vil det lette anker
og sveve sakte oppover
og drive av garde med vinden

flyte på luftstraumane over byen,
medan spikrar og gamle bilderammer
ramlar ut og dannar ein komethale

eit luftslott av ein draum
og her skal eg stå, i stova
med beina trygt planta og auga vendt framover

alltid framover

og lene meg inn i det som vert mi eiga tid,
ei rotlaus ferd i bane rundt jorda
- alt der nede er ein potensiell grunnmur

likevel
er ingen stadar verkeleg heime,
eg er ein reisande, i tidsmaskin
på veg mot høgare mål


lørdag 14. mars 2020

Mitt, ditt eller ingen sitt

dette at me alle er bygde 
av dei same grunnstoffa;
at me er store delar vatn, og 
det er ufråvikeleg for alle

og at dette vatnet er
på stadig reise
inn i kroppen, ut av kroppen
vidare ut i verda

til slutt kjem det same stoffet
kanskje
eit vassmolekyl? eit jernatom?
tilbake til deg
og plutseleg er det ein del av kroppen din
ei stund

dette at me 
alle menneske
deler ei felles mengde grunnstoff
og ikkje kan eige
eit einaste eitt av dei

det er noko forunderleg
og grunn til å undrast -
korleis kan me i det heile rekne oss som ulike?


fredag 13. mars 2020

Eit pauseslag

me rettar hendene til begge sider
handflatene i ei bydande rørsle;
stoppar trafikken
momentant   -   vent litt
på vidare signal,
her skjer noko viktig -

så går me mot kvarandre,
kryssar vegen
med auga hekta saman

lyfter vekta av verda
for det er dette som er ned;
definisjonar me ikkje forstår
og ikkje kan hanskast med

eit sekund, ein time, eit år
inga tid har meining
så lenge hjartet er der det skal vere
og du veit at alt du ser
er noko som ein dag går under

så er det noko som brest,
lydane tek seg opp att
og trafikken susar forbi på kvar side ...

nasetipp mot nasetipp
i ei verd som ikkje veit om oss,
og dette er alt me veit

fredag 14. februar 2020

Avstand

etter kvart som tida gjekk
la eg merke til ei sakte endring
i korleis føtene møtte bakken

det var som dei byrja å forme seg
etter grunnen,
bøygde seg rundt røter og greiner
gav etter
der dei burde halde stand

kroppen vart mjukare
og eg trengde ikkje lenger unngå hindringar,
det ordna seg silkemjukt
av seg sjølv
når kroppen byrja å gli som ein skugge
rundt alle ting

til sist
var auga det einaste faste punktet
det var som heile verda bøygde unna
sjølv om eg visste 
         alle ting stod der dei stod;
det var kroppen min
som tok avstand --


lørdag 1. februar 2020

Ny smerte

eg blunkar
og plutseleg
er eg ikkje lenger eit barn

verda vidar seg ut
som når ein glir inn mot land
frå det store havet
og kysten openberrar seg
i alt sitt velde

konturane av ei framtid
stig opp av vatnet

auga mine
som nettopp vart fødde,
må lære seg å gå på eiga hand
og overleve
som jeger i ukjent landskap

stivt stirrar eg framfor meg,
medan eg glir inn på stranda

eg torer ikkje blunke ein gong til 


fredag 17. januar 2020

Speidar

det bur ein fugl i kvart blikk,
ein syngande fugl
i kvart lengtande lysglimt på jorda

så opnar du auga
og slepp han ut i verda,
syng ein song om det vakre, let deg sjå
det store underet
i dei små tinga

om kvelden vender han heim,
lukkar seg inne bak trøytte augelokk,
heile natta kviskrar han
om det som skal kome

lørdag 28. desember 2019

Ny form

verda tek form rundt meg, vert til i auga
til den som ser, men ikkje kan fatte
at dette som skjer, dette som har skjedd
heile vegen, er like nytt no som for tusen år sidan

forma faldar seg ut framfor auga mine,
vert til tre og roser og formasjonar
ingen har sett før, fordi me går rundt
med attlatne auge og stirrer oss blinde på det som er svart

i det eg lenar meg ut glaset og stirrar på verda
med nyvaska, nystøypte auge
brettar landskapet seg ut og stråler mot meg
som ein stille protest, ein refleksjon av noko endå vakrare

rommet rundt meg er også ei form, den same
tenkjer eg og smeltar saman med veggane og taket
før eg ser at også dette er nytt, også dette rommet er endra
frå den gongen me dansa rundt her på yngre bein

verda er ei form, hovuda våre er ei form, det liknar
men er ikkje på same frekvensen - alt snurrar, alt vrir seg
ut av hendene våre før me rekk å lukke dei og preservere
dette sekundet, denne vesle stunda me har saman i den nye forma

før alt endrar seg på ny

fredag 27. desember 2019

Glipe til verda

er dette mitt fjes?
er det
du
som kikkar på meg 
gjennom stengde dører,
du
som
ler

som er den andre sida, vrangsida
av mitt eige spegelbilde

du, mitt fjes
mitt eige
         skodespel
for verda, ei scene eg kan falde ut
og pakke saman

ei glipe mellom den eg er for meg sjølv
og verda
slik den er
frå alle andre synsvinklar

er det?
slik?


torsdag 5. desember 2019

Møte eigne hender

kva tenkjer du no
undrar eg

ser ut på landskapet
så annleis frå denne vinkelen
eg kjenner ikkje att skogen, fjorden, fjella, ørkenen

alt er som før
berre borte, skjult
for auge som ikkje lenger er verkelege auge
men avgrensa luker mot verda


kva tenkjer du


der du fortsatt er
og ser den eg er blitt

- 

det er spor etter mine eigne hender
eg går i,
så merkeleg det enn er
å stige inn i sitt eige bilde

men det er dette eg vil,
eg har eit mål
og eg veit du ser stega mine
og leier meg heile vegen tilbake til deg -




mandag 18. november 2019

På kanten av kontroll

kan du gjere noko
med tyngda til fjella?

kan du snu sola rundt, sende strålar
til fjerne planetar?

kan du endre farten på månen,
eller tømme havet for salt?

ikkje ein einaste fiber
kan du byggje saman,
same kor mykje du fokuserer tankane
og legg godviljen til

hjartet går sine eigne vegar,
blikka fyljer sine baner

orda dine
berre orda dine 
kan du velje fritt,
men ikkje ein gong dei
kan du kontrollere verknaden av -