søndag 29. november 2020
Tidsportalen
står ein portal til ei anna verd
går du mellom bjørkestammane
går du inn i framtida
vårregn på eine sida
er haustregn på den andre
og kjem du langt nok unna, vadar du i snø
som kjem fykande med vinden
så kan du sirkulere rundt
den eine stammen
til tida går baklengs,
og du kan spole tilbake til glade sommardagar
med løvetann i håret
og smørblom på haka;
til sist må du forlate skogen,
for slik er lovene her
du får di tid
før haustvindane tek deg med bort
søndag 15. november 2020
Eg er eit museum
ingenting av det eg kan kjem til nytte
her kor orda frys til is
og legg seg som murstein etter bombenedslaget
utover gata
ingen orkar flytte dei vekk, eller grave seg gjennom
så eg kan sjå lette sko og tunge støvlar
trakke seg veg over alt eg står for
og smila brenn store svarte hol
i bymuren
når gjekk eg av moten, undrar eg
når vart eg for gamal for meg sjølv
og forlet kalenderblada
i almanakken, når
vart eg ein del av den tause
verdensarvlista - verneverdig og koseleg
å besøke ein eller annan gong, ta bilde av
og reise frå, tilbake til den verkelege klokka
kor kryssa eg nullpunktet;
finst det nokon veg attende?
tirsdag 27. oktober 2020
Spor mellom auge
å late opp handa
ein finger om gongen,
ein raslande lyd gjennom rommet
og inn i sjela
alt du gjer set spor
og dette sporet let seg ikkje viske ut
auga vert løfta frå golvet, sakte
sakte
møter du auga mine
og det elektriske i augeblikket
viskar ut resten av verda
tirsdag 13. oktober 2020
Raude spor
fredag 14. august 2020
Dit me høyrer til
i den me ein gong var,
som ein silkekokong rundt lengten vår,
tullar oss inn i minne, i tankar
om tider som me allereie har levd
tullar oss inn i ein draum
om konsistens, om kontinuitet
og framhald
at der me var
er der me skal
og så kjem livet mot oss,
brutale bulder, eit steinras av hendingar
som flyttar på alt rundt oss
og draumen passar ikkje lenger inn i landskapet -
då gjeld det å klippe seg ut,
leite seg fram gjennom hemmelege gangar
til labyrinten ein gong tek slutt
og me kan stige ut i sollyset som nye menneske
som dei menneska me var meinte å vere:
i stadig endring
i omskifteleg ham, flytande på eit hav
som fører oss lenger og lenger inn
i det framande
inn i den nye draumen, den me høyrer til i
mandag 13. juli 2020
Sensur
frå det store maleriet
dei første rutene var det brei semje om;
obskøne gestar og perversitetar
var greitt å sleppe
så skar dei vekk alt som kunne minne
om hud og hår
og etterpå
alt som var menneskeleg
eller hadde med menneske å gjere
som hus og glas og grasklipparar
så begynte einskildfargar å forsvinne
- for mykje blått, for mykje raudt, for mykje gult
for mykje av for mykje
sa dei, og tok vekk alt som viste meir enn ein gong
og skar ut plantane, fuglane, dyra,
kan ikkje gje dei att presis likevel, sa dei
og skar ut den blå himmelen og dei høge fjella
saman med fjordar, vatn og slettelandskap
til slutt stod berre nokre få firkantar att,
og dei smilte til oss; der, kan de sjå,
der er endå plass til auga
det er berre å ta for seg!
onsdag 1. juli 2020
Dyret
rett under hjartet
akkurat der lungene stoggar når eg pustar inn
og magen startar når eg er mett
der søv dyret,
og vaknar når rommet vidar seg ut -
når all pusten er å finne der ute
ei heil atmosfære av mogleg innpust
og maten spring rundt på ekrene
eller gror i jorddjupet
alt er der ute
og dyret rører på seg, kvesser klørne
på alt som er fast i meg, riv det laus, lagar seg nytt leie
dyret i sin bustad i meg,
me glir i eitt
og heile verda er der ute - langt der ute
søndag 10. mai 2020
Trasse stengsler
du
seier
ja
kunne
me
halde
hendene
saman
sjå
langt
over
vatnet
framover
langs
visarar
på
veg
mot
morgongryet
medan
verda
søv
ristar
av
seg
støv
frå dagar utan rørsle, dagar utan lys
dagar utan nokon som ryddar opp
og tek ansvar, men me, me går på
med hendene saman, trassar smerter
trassar stengsler, går over alle hinder
på veg mot ein betre morgondag
viss
du
seier
ja
når
utfordringa
kjem
tirsdag 5. mai 2020
I ein tråd
så lenge havet har slipt steinar glatte
så lenge sola
har gitt varme til dei skjøre stenglane
under løvetannmanken
og eg
som ikkje klarar å ta unna all stilla,
skyflar og skyflar
og så kjem det rennande meir
ein vegg av bølgjer og sollys og stille
byggjer seg opp langs horisonten
trengjer verda saman - pressar alt innover
til alt vert kjerne, alt vert sentrum
i eit liv som endå heng i ein tråd
endå
har noko å rope
tilbake
fredag 24. april 2020
Der alt stoggar
under dei store greinene
utan lauv, utan tyngde
utan kjærleik
som kan lyfte meg vidare -
synsfeltet er snevra inn,
alt er svart i periferien
og berre konturane av verda
viser att
der auga festar seg
som borrelåsar mot tida
føtene er stadig i rørsle
men kroppen står i ro
og dei tause trea
er vitne til dette
utan å gripe inn eller kviskre
trøystande ord
alt eg høyrer
er vinden sitt sus i greinene
og ingen kan fortelje meg
vegen vidare
tirsdag 14. april 2020
På veg heim
berre vent!
ein dag vil det lette anker
og sveve sakte oppover
og drive av garde med vinden
flyte på luftstraumane over byen,
medan spikrar og gamle bilderammer
ramlar ut og dannar ein komethale
eit luftslott av ein draum
og her skal eg stå, i stova
med beina trygt planta og auga vendt framover
alltid framover
og lene meg inn i det som vert mi eiga tid,
ei rotlaus ferd i bane rundt jorda
- alt der nede er ein potensiell grunnmur
likevel
er ingen stadar verkeleg heime,
eg er ein reisande, i tidsmaskin
på veg mot høgare mål
lørdag 14. mars 2020
Mitt, ditt eller ingen sitt
av dei same grunnstoffa;
at me er store delar vatn, og
det er ufråvikeleg for alle
og at dette vatnet er
på stadig reise
inn i kroppen, ut av kroppen
vidare ut i verda
til slutt kjem det same stoffet
kanskje
eit vassmolekyl? eit jernatom?
tilbake til deg
og plutseleg er det ein del av kroppen din
ei stund
dette at me
alle menneske
deler ei felles mengde grunnstoff
og ikkje kan eige
eit einaste eitt av dei
det er noko forunderleg
og grunn til å undrast -
korleis kan me i det heile rekne oss som ulike?
fredag 13. mars 2020
Eit pauseslag
handflatene i ei bydande rørsle;
stoppar trafikken
momentant - vent litt
på vidare signal,
her skjer noko viktig -
så går me mot kvarandre,
kryssar vegen
med auga hekta saman
lyfter vekta av verda
for det er dette som er ned;
definisjonar me ikkje forstår
og ikkje kan hanskast med
eit sekund, ein time, eit år
inga tid har meining
så lenge hjartet er der det skal vere
og du veit at alt du ser
er noko som ein dag går under
så er det noko som brest,
lydane tek seg opp att
og trafikken susar forbi på kvar side ...
nasetipp mot nasetipp
i ei verd som ikkje veit om oss,
og dette er alt me veit
fredag 14. februar 2020
Avstand
la eg merke til ei sakte endring
i korleis føtene møtte bakken
det var som dei byrja å forme seg
etter grunnen,
bøygde seg rundt røter og greiner
gav etter
der dei burde halde stand
kroppen vart mjukare
og eg trengde ikkje lenger unngå hindringar,
det ordna seg silkemjukt
av seg sjølv
når kroppen byrja å gli som ein skugge
rundt alle ting
til sist
var auga det einaste faste punktet
det var som heile verda bøygde unna
sjølv om eg visste
alle ting stod der dei stod;
det var kroppen min
som tok avstand --
lørdag 1. februar 2020
Ny smerte
og plutseleg
er eg ikkje lenger eit barn
verda vidar seg ut
som når ein glir inn mot land
frå det store havet
og kysten openberrar seg
i alt sitt velde
konturane av ei framtid
stig opp av vatnet
auga mine
som nettopp vart fødde,
må lære seg å gå på eiga hand
og overleve
som jeger i ukjent landskap
stivt stirrar eg framfor meg,
medan eg glir inn på stranda
eg torer ikkje blunke ein gong til
fredag 17. januar 2020
Speidar
ein syngande fugl
i kvart lengtande lysglimt på jorda
så opnar du auga
og slepp han ut i verda,
syng ein song om det vakre, let deg sjå
det store underet
i dei små tinga
om kvelden vender han heim,
lukkar seg inne bak trøytte augelokk,
heile natta kviskrar han
om det som skal kome
lørdag 28. desember 2019
Ny form
til den som ser, men ikkje kan fatte
at dette som skjer, dette som har skjedd
heile vegen, er like nytt no som for tusen år sidan
forma faldar seg ut framfor auga mine,
vert til tre og roser og formasjonar
ingen har sett før, fordi me går rundt
med attlatne auge og stirrer oss blinde på det som er svart
i det eg lenar meg ut glaset og stirrar på verda
med nyvaska, nystøypte auge
brettar landskapet seg ut og stråler mot meg
som ein stille protest, ein refleksjon av noko endå vakrare
rommet rundt meg er også ei form, den same
tenkjer eg og smeltar saman med veggane og taket
før eg ser at også dette er nytt, også dette rommet er endra
frå den gongen me dansa rundt her på yngre bein
verda er ei form, hovuda våre er ei form, det liknar
men er ikkje på same frekvensen - alt snurrar, alt vrir seg
ut av hendene våre før me rekk å lukke dei og preservere
dette sekundet, denne vesle stunda me har saman i den nye forma
før alt endrar seg på ny
fredag 27. desember 2019
Glipe til verda
er det
du
som kikkar på meg
gjennom stengde dører,
du
som
ler
som er den andre sida, vrangsida
av mitt eige spegelbilde
du, mitt fjes
mitt eige
skodespel
for verda, ei scene eg kan falde ut
og pakke saman
ei glipe mellom den eg er for meg sjølv
og verda
slik den er
frå alle andre synsvinklar
er det?
slik?
torsdag 5. desember 2019
Møte eigne hender
undrar eg
ser ut på landskapet
så annleis frå denne vinkelen
eg kjenner ikkje att skogen, fjorden, fjella, ørkenen
alt er som før
berre borte, skjult
for auge som ikkje lenger er verkelege auge
men avgrensa luker mot verda
kva tenkjer du
der du fortsatt er
og ser den eg er blitt
-
det er spor etter mine eigne hender
eg går i,
så merkeleg det enn er
å stige inn i sitt eige bilde
men det er dette eg vil,
eg har eit mål
og eg veit du ser stega mine
og leier meg heile vegen tilbake til deg -
mandag 18. november 2019
På kanten av kontroll
med tyngda til fjella?
kan du snu sola rundt, sende strålar
til fjerne planetar?
kan du endre farten på månen,
eller tømme havet for salt?
ikkje ein einaste fiber
kan du byggje saman,
same kor mykje du fokuserer tankane
og legg godviljen til
hjartet går sine eigne vegar,
blikka fyljer sine baner
orda dine
berre orda dine
kan du velje fritt,
men ikkje ein gong dei
kan du kontrollere verknaden av -