Avstand

etter kvart som tida gjekk
la eg merke til ei sakte endring
i korleis føtene møtte bakken

det var som dei byrja å forme seg
etter grunnen,
bøygde seg rundt røter og greiner
gav etter
der dei burde halde stand

kroppen vart mjukare
og eg trengde ikkje lenger unngå hindringar,
det ordna seg silkemjukt
av seg sjølv
når kroppen byrja å gli som ein skugge
rundt alle ting

til sist
var auga det einaste faste punktet
det var som heile verda bøygde unna
sjølv om eg visste 
         alle ting stod der dei stod;
det var kroppen min
som tok avstand --