eg teikna eit sverd
på huda mi,
blåste på det, såg
det vart levande
fann sin eigen veg gjennom verda
trea bøygde seg
for sverdet, dyra skugga bana
fuglane sveva over det
i djupe sirklar
så himmelen vart mørk
eg leita etter blod
i spora som leia gjennom byen,
men fann ikkje anna enn bokstavar,
nedhogde, kløyvde bokstavar
makteslaust sett ut av spel
og lagt i massegraver
i kvart blomsterbed
eg såg blomstrane strekkje seg mot himmelen
og sverdet falle til ro
der boka tok slutt
- kan du viske meg ut
kviskra det
og la seg til rette på huda mi
som eit minnesmerke
over noko eg ikkje forstod
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar