Episenter

Påska utgjer mitt episenter,

som navet i året;

Den sykliske rundgangen

mellom lys og mørke, tru og tvil

håp og glede, sorg og sakn

og i sentrum av det heile:

Påska,

ein mann på eit kors, Gud som lir

og sigrar over døden,

trassar kreftene som vil øyda alt saman

og minske verda til ein partikkelball

utan mål eller meining

Påska – mitt episenter

Utgangspunktet for kvar dag eg vaknar,

grunnen til takk og lovsong kvar kveld

og eit bakteppe i alt eg gjer

mellom søvn og søvn

Teikne ein siger

Ja, du kan gjerne prøve å teikne

ei romantisk teikning, med blomar

og strålar og ei opa grav som er tom

Dette er ein sigersdag, og ei teikning verdt!

Men, skal du gjere det riktig,

og tenkjer deg litt om,

er det ikkje sikkert at teikninga passar:

For kva hadde du tenkt

hadde du stått ved grava og sett

ein dauding, eit lik, opne auga og stå opp?

Eg veit – eg ville blitt livredd,

og er i grunn glad eg ikkje var der;

Eg hadde døydd sjølv, av skrekk --

I staden sit eg her ved bordet mitt

snart to tusen år seinare

og teiknar ei romantisk teikning,

med blomar og alt som høyrer med…

og er fornøgd med det!

Medan eg kjenner gleda boble

gjennom kroppen, stige opp

frå ein stad djupt inne, nedst nede

i dei mest avgøymde krokane i meg

og oppover – til overflata;

kjenner gleda boble som kolsyre

mot auge og øyre, hender og føter

kjenner eg må…

Skrive eit dikt(!)

fordi eg er så jublande glad:

Han er oppstanden, ja sanneleg:

Jesus lever!

God påske!

Lord

I call him Lord, most worthy

all my praise and adoration

I call him Lord, my chief and master,

because he ransom me

and freed me from my burden

I call him Lord, my only hope,

who walked the heavy road

(- my heavy road)

of sin and great iniquity

I call him Lord, my rescue

Who found me – stony broken

And fed me, clothed me, let me live

a life -  illuminated by his grace

I call him Lord, my only Lord

The only one most worthy my succession

All my life, my every fragile breath

I live – to follow Him 

Ryggen til

Han snur ryggen til eigne tankar
og eigne kjensler og eigne ynskjer
Han går på ein veg
aldri meint for han å gå
med tunge steg
og blødande hjarte under dei mørke
skyene

ei redsle som dunkar og brenn
i randsona av det bevisste

Denne vegen har ingen gått før
og ingen andre kan gå den 
Han er aleine, og veit det
han gjer no kan aldri gjerast om

Difor snur han ryggen til
seg sjølv,
og gjer sin Fars vilje