Viser innlegg med etiketten oppstoda. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten oppstoda. Vis alle innlegg

søndag 12. april 2020

Håp gjennom døden

me sørgjer
men ikkje utan håp,
ikkje utan ein stråle av lys
over den fjerne horisonten

lyset leier veg
gjennom dødsskuggedalen
og over den siste elva,
heilt inn i vårt sanne heimland

-

Jesus gjekk først
me kjem etter,
i dette kviler vårt håp,
i dette kan me bygge 
eit liv


fredag 10. april 2020

Inn i mørket

eg er edmund
med bøygd nakke
og ei erkjenning av skuld
som ei bør tyngre enn verda
på skuldrene

du er aslan
den stolte, store
som med opne auge møter mørket
og let deg senke
av svakare hender

til slutt er det du
som vil stige opp i strålelyset
og løfte meg med deg
ut av grava

i mørket er det vanskeleg
å sjå det komande lyset,

men du ser
og det er nok 
for meg


mandag 18. februar 2019

Liv etter frosten


denne songen er den første
dette håpet er det største -

---

som eit nyfrose tre
eg bøyer meg ned

tek imot kvart mumlande ord
kjenner sorga kvile på snødekt jord;

at eg levde, at eg pusta at eg for
utan å setje eit einaste spor

at eg song at eg drøymde at eg var
som ein stridig knute hos han som bar

så var det noko som løyste seg opp
ein tinande stråle av sol mot ein kropp

som ikkje lenger levde, var til
for songen i hjartet var dørgande still

og varmen tok tak, og orda var linne
noko byrja å vekse, å spire der inne

i hjartedjupna du planta eit frø:
eg skal atter få leve, du valde å dø

for oss frostige, stridige sjølvgode tre
steig du like inn i dødsriket ned

stod opp att i velde, som den klaraste stjerne
tinte frosten og skamma som gleda fekk fjerne

og planta på ny denne songen, den første
eg syng den for Deg, du som lindra all tørste!




onsdag 21. september 2016

Kjeldene #7


eg høyrer slaga
frå tunge fjerne klokker
nærme seg

ei dirring frå urgamle tider
lyfter byen frå fjellet gjennom skyene
speglar den som gull i havet

let lyset omfamne skuggane rive dei sund
let kjeldene strøyme fritt og openberra
for mitt nyskapte hjarte

ser i djupna
at alle mine kjelder
er i deg


tirsdag 29. desember 2015

Oppstoda av kroppen



Eg trur på oppstoda
av kroppen, mitt skrøpelege telt
reist i kjærleik
til eit tempel, innvigd og heilag

Eg trur på oppstoda
av kroppen, mine ustadige atom
sirkulerande i bane
rundt alt anna enn det heilage

Eg trur på oppstoda
av kroppen, min vesle bustad
mitt korte sekund av æva
Ein dag skal den byggjast på ny

Eg trur på oppstoda
av kroppen, eit omvendt fall
frå jorda, som ein eksplosjon i revers
tilbake til det dei kalla “meg”

Eg trur på oppstoda
av kroppen, ein evig restaurasjon
med presise mål: Ein heilag Gud
som byggjer sitt barn på ny

Eg trur på oppstoda
av kroppen, eit nytt liv
ein ny bustad, så annleis enn denne
og fundamentalt betre

Eg trur på oppstoda
av kroppen, min kropp
min evige kropp, bygd av jord
frå Guds eigen hage


torsdag 4. september 2014

Trust


golden days will pass
as the sun makes its way
over diverse landscapes,
leaving behind a green belt

sparkling shades, waving
like an ocean in the wind

awaiting days of destruction,
days of loss, mourning
as death himself
picks his way through the forrest

-

in days of golden sorrow
trust is lingering in days ahead,
creates the hope
of resurrection - one day
after winters cold, white plaid
is drawn aside


(onsdagstema)

onsdag 4. juni 2014

Øydemark




ørken, ja, ørken
bak sløret
ventar ei øydemark
ein veg du skal gå
til endes
utan vatn, utan lys
utan klede, utan håp

heilt til du rundar siste svingen
må du gå me nedbøygd nakke
slepe beina etter deg
legge bak deg eit spor av blod
og tårer
eit far dei kan sjå, men utan trøyst

heilt fram
gjennom ørken og sand
mellom lysglimt frå framande kystar
under ein uendeleg stjernehimmel
og den totale stilla
som sluker alle dine tankar
knuser dei til støv –

heilt gjennom
må du gå, til huda er borte
og hjartet ligg nake og ope,
du må lyfte deg fram
med nedslegne auge
og falle på blodige kne

din siste pust skal du bruke
på orda du seie
før du dør

før du sig til jorda
som sluker din kropp

-

men hjartet skal endrast,
frå det skal det spire
langt under molda
ein kime mot lyset

ein tynn og spinkel renning,
planta ved ei elv
under ei sol
planta i dei friske vindane
og treet skal vekse
strekke seg mot himmelen

og dette nye
skal no vere deg -