Inn i mørket

eg er edmund
med bøygd nakke
og ei erkjenning av skuld
som ei bør tyngre enn verda
på skuldrene

du er aslan
den stolte, store
som med opne auge møter mørket
og let deg senke
av svakare hender

til slutt er det du
som vil stige opp i strålelyset
og løfte meg med deg
ut av grava

i mørket er det vanskeleg
å sjå det komande lyset,

men du ser
og det er nok 
for meg