eg blunkar
og plutseleg
er eg ikkje lenger eit barn
verda vidar seg ut
som når ein glir inn mot land
frå det store havet
og kysten openberrar seg
i alt sitt velde
konturane av ei framtid
stig opp av vatnet
auga mine
som nettopp vart fødde,
må lære seg å gå på eiga hand
og overleve
som jeger i ukjent landskap
stivt stirrar eg framfor meg,
medan eg glir inn på stranda
eg torer ikkje blunke ein gong til
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar