Ny form

verda tek form rundt meg, vert til i auga
til den som ser, men ikkje kan fatte
at dette som skjer, dette som har skjedd
heile vegen, er like nytt no som for tusen år sidan

forma faldar seg ut framfor auga mine,
vert til tre og roser og formasjonar
ingen har sett før, fordi me går rundt
med attlatne auge og stirrer oss blinde på det som er svart

i det eg lenar meg ut glaset og stirrar på verda
med nyvaska, nystøypte auge
brettar landskapet seg ut og stråler mot meg
som ein stille protest, ein refleksjon av noko endå vakrare

rommet rundt meg er også ei form, den same
tenkjer eg og smeltar saman med veggane og taket
før eg ser at også dette er nytt, også dette rommet er endra
frå den gongen me dansa rundt her på yngre bein

verda er ei form, hovuda våre er ei form, det liknar
men er ikkje på same frekvensen - alt snurrar, alt vrir seg
ut av hendene våre før me rekk å lukke dei og preservere
dette sekundet, denne vesle stunda me har saman i den nye forma

før alt endrar seg på ny