Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten universet. Vis alle innlegg

onsdag 28. oktober 2020

Golv blant golv

golvet er min venn

kviskrar du,

let deg valse ut

som ein innsjø på stovegolvet

der hjartet er den einaste 

taktfaste rørsla

me kan observere


så glir du i eitt med landskapet

og me kan vente og lengte

medan vissa om det me veit

brenn seg djupare inn


og golvet gyngar av garde

blant alle andre golv

i universet


kan me flyge utan vengjer

kviskrar du,

og me veit det 

er det einaste me kan



torsdag 21. mai 2020

Resept

ingen kjenner innsida
av den andre si lengt,
lukta av redsle som heng til tørk

dagar med sol i strenge porsjonar,
regn i millimeterbeger
på ei hylle

netter med skriket frå ein nattergal
om att og om att
som eit lydspor i loop

ingen kjenner utsida
av det som berre vidar seg ut 
i det tomme verdsrommet, det som vaknar
først når du har gitt opp --

det fulle volumet av ein regndråpe,
med plass til alt du veit
og alt du burde vite




torsdag 14. mai 2020

Snart stoggar heisen

snart stoggar heisen
tenkjer me,
susar gjennom galaksar
på veg oppover

alltid oppover

snart stansar den
og me må av
snart

tenkjer me, og kjenner
gravitasjonskreftene
dytte oss unna

i fritt fall
stig heisen
og me lener oss mot kvarandre
kjenner farten
som ei glede i blodet
endå går det oppover

endå er me med --

tirsdag 5. mai 2020

I ein tråd

du, som har vore eit rop
så lenge havet har slipt steinar glatte

så lenge sola
har gitt varme til dei skjøre stenglane
under løvetannmanken

og eg
som ikkje klarar å ta unna all stilla,
skyflar og skyflar
og så kjem det rennande meir

ein vegg av bølgjer og sollys og stille
byggjer seg opp langs horisonten

trengjer verda saman   -   pressar alt innover
til alt vert kjerne, alt vert sentrum

i eit liv som endå heng i ein tråd

endå
har  noko å rope
tilbake

lørdag 16. mars 2019

I det uendelege



i det uendelege
ligg uante sjansar
til å oppnå det umoglege

for ingen kjenner grensene
til universet
ingen veit kor tida stoggar
eller orda tek slutt

det er i dette, i denne erkjenninga
det vert mogleg å fjerne seg
frå eigne skylappar
og innøvde tankesett

la seg flyte over djupa
vere eit barn
i alle ting
stille spørsmål til skaparen
og opne hjartet
for overraskande svar



fredag 24. august 2018

Utsnitt #1




det auga mine ser
er eit utsnitt av universet
eit vindauge
av tid, rom, lys
og kjærleik

alt som ligg utanfor grensene
av det som er meg
vil for det indre auget
alltid ligge i skuggen


torsdag 30. november 2017

Ei oppmuntring - 2



det er så mange horisontale linjer
å passere;
den første samansmeltinga
den første kryssinga
ut i lyset
orda som fell på plass –

og til slutt
den siste streken
ut i det store, ukjente;

heile vegen
klamrar eg meg fast
til denne eine vertikale linja
som ikkje raknar i stormen
eller knekk under vekta
av alle mine feilsteg

denne linja som startar
akkurat der eg er
og endar i ein annan dimensjon;
forankra i eit kors, ei trone, eit farshjarte

ei sikringslinje å berge seg ut med
når alt anna –
sjølve universet –
har stoppa opp


onsdag 29. november 2017

Ei oppmuntring - 1



det heiter seg slik
(hos dei som sit med vitet)
at universet vert større
dag for dag

at det som ein gong var samla
blir større og større
og den samla energien
skal fordelast i eit større rom

ergo
vil temperaturen synke
stjernene slukne
til slutt
vil det enorme rommet
ligge svart
tomt
og kaldt

for alltid

ingenting av det vi gjer i dag
vil bere meining

ingenting av det vi har i dag
vil vere att –