Der alt stoggar

kan eg stå her
under dei store greinene
utan lauv, utan tyngde
utan kjærleik
som kan lyfte meg vidare -

synsfeltet er snevra inn, 
alt er svart i periferien
og berre konturane av verda
viser att
der auga festar seg
som borrelåsar mot tida

føtene er stadig i rørsle
men kroppen står i ro
og dei tause trea
er vitne til dette
utan å gripe inn eller kviskre
       trøystande ord

alt eg høyrer
er vinden sitt sus i greinene
og ingen kan fortelje meg

vegen vidare