Viser innlegg med etiketten tid. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tid. Vis alle innlegg

søndag 29. november 2020

Tidsportalen

mellom kvart tre i skogen
står ein portal til ei anna verd

går du mellom bjørkestammane
går du inn i framtida

vårregn på eine sida
er haustregn på den andre

og kjem du langt nok unna, vadar du i snø
som kjem fykande med vinden

så kan du sirkulere rundt
den eine stammen
til tida går baklengs,
og du kan spole tilbake til glade sommardagar
med løvetann i håret
og smørblom på haka;

til sist må du forlate skogen,
for slik er lovene her

du får di tid
før haustvindane tek deg med         bort




lørdag 14. november 2020

Noko som et

 

tida berre forsvann

i det store tomrommet, kvervelvinden

etter orda dine


hjartet forsvann i same slengen,

liksom berre imploderte til ei nøytronert

og falt gjennom golvet i auga dine


lenger bort kjem me

viss me roterer på same staden

og let som me flyr over hava


det næraste

er det som er fjernast

og det som et av liva våre

nektar å gi seg

uansett



onsdag 11. november 2020

Mold i rørsle

moldkroppen løyser seg opp
og vert bygd saman

kvar morgon
glir delane i kvarandre

og eg kan kjenne livet strøyme
som rushtrafikk gjennom kroppen

- det er berre mold, tenkjer eg
let auga kvile i auga i spegelen

hud mot glas
eit blikk mot det uendelege

let meg falle bakover
kjenne det tomme rommet som eit dragsug

i det eg endå ein gong fell saman
og vert bygd opp på ny, ein transfigurasjon

så rask og smidig
at ingen i verda kan sanse det

og stig ut i den nye dagen
med moldkroppen nybygd, nyskapt, klar


mandag 9. november 2020

Mål

 

så mange linjer frå fortida

i stille strek

over papiret

mot forsvinningspunktet

langt der framme


vert ein veg eg kan gå

der hjartet smeltar 

inn i spora

i velsigna symbiose


stille strekar

som ei hand 

strekt ut, lyftar meg fram

mot mål


onsdag 30. september 2020

før, etter, no

det er stor forskjell

på før, etter og no 


før

er som morgongryet;

sola stig opp

lyset glir nedover fjellsida på andre sida av fjorden


kroppen må venne seg til

ein ny dag


etter

er som ein blå time

då alt glir saman

som ei grå masse

og ingen veit kva som er kva

 

no

er du og eg

sekund for sekund

midt i ein lunsj på ei opa skogslette;

dette

er alt me ser

 

 

mandag 21. september 2020

Gjere alt

lenge før blomen visna

hadde eg festa den fast

inni fotoapparatet, som ein taus kopi

i mørket

 

kva skal eg med eit bilete av ein blome

tenkte eg, bladde gjennom minnebrikka

med utolmodige fingrar

haustfarga lenge før dei første vindane

 

visne hudceller regna som snø

over fotspora mine,

også dei feste til film, side om side

med strålande kronblad

og kontrasten gjer meg kvalm

 

eg kjenner avstandane i verda

som eit hammarslag mot beina i kroppen

og alt eg vil er å stogge

samtidig som eg aukar farten for å halde tritt

med meg sjølv

 

minnebrikka kastar eg i næraste søppeldunk

 

månen kan likevel ikkje bli meir rund enn rund

og blomen er snart død og fotspora snart vekke

og eg har det så innmari travelt

med å få gjort

 

alt

 

 

torsdag 3. september 2020

Paratid

her set me startstreken
-
den som kryssar
må møte vind utan kraft
og regn utan vatn

ein song om vinter
eit hjarte av snø

eit fjell som grin
ørnar som stupar som piler

ei elv utan straum, ein skog utan tre
ei eng utan blomar og gras

ei marihøne
som har gått seg vill

dører, vindauge
utan opning, utan utsikt

ein dag der tida står stille

så set me målstreken her
-
og let att klokka


tirsdag 1. september 2020

Oppsummert

kolon

lys
liv
pust

noko som tuslar
og fell

noko som reiser seg
mot månen
søker sitt eige opphav,
skrapar på glatte murveggar

semikolon

død
liv
lenkjer som brest

noko som tuslar
nye vegar

punktum

og alt etter


onsdag 22. juli 2020

Uvissa

me jublar
gjennom alt dette ukjente
ingen veit, ingen kjenner
kor hardt me kan ta inn over oss
og gå vidare
så me jublar
med det eine auget

blunkar vekk ei tåre med det andre

samtidig vrir hjarteklokkene sakte om
som ei skruestikke
i brystet
endå ein runde


torsdag 25. juni 2020

14 ord

eg gav deg fjorten ord,
fjorten av dei viktige
som
kjærleik
håp
og tru  -  det er kanskje dei største
men du fekk også kos
ærleg
trufast og mjuk

det du aller mest ville ha
pakka eg inn
og gav i gåve
ved alle store høve,
ord som tid
ro
og fellesskap

og varme blikk ...

dei tre siste laga eg
eit smykke av
og hengde det rundt hjartet ditt
som ei påminning
om noko berre du og eg har saman

der heng dei
skjult for andre auge

det er berre me to
som veit --




tirsdag 23. juni 2020

Ei tid som var

store sirklar av metall
rundt det som ein gong var eit liv
utan frykt

no sperra inne
bak gullfarga gitterstenger, kjetting
i stramme løkker

hjartet heng endå fritt

auga fangar inn sommarfargar
alle lydar får dobbel botn

og bak det heile
denne stille tikkinga frå ei klokke
ufrivillig plassert i tette ankelband

ein lyd frå ei tid som var,
eit drag mot ei sommarstille
alle fibrar i kroppen vert trekt mot

og me veit
det er det
som er heime



søndag 7. juni 2020

Dagen glir inn

armane flyt i morgonlufta
som ørnar i flog
lågt over marka

peilar seg inn etter beina
ei retning er den andre lik -
og slik flyt alt fram der

orda er mygg over dirrande dogg
utan forsvarsverk - utan tanke
på dei jaktande fuglane
i soloppgangen

eitt etter eitt vert dei borte
og dagen vert notert;
ein teatertekst glir inn
klar for nedstøving
i arkivet 



søndag 31. mai 2020

Den riktige sida av sommar

det er den riktige sida av sommar
vrangsida snudd på vranga
slik at hjartet får puste
og føtene står og trippar i nydusja grus

her bryt livet overflata
og svevar opp frå vatnet
durar som eit sjøfly
langs solstrålane over senga

landskapet opnar seg - det var tunge dører!
og no er dei ikkje berre opne
men vekksmuldra og knuste

ingenting kan stoppe oss no
vegen fører berre framover
og dagane ligg ubrukte i glatt innpakningspapir med sløyfe,
klare for dine ivrige
barnehender


lørdag 23. mai 2020

Alt me veit

så raske straumar
og understraumar
me aldri får sjå

eit glimt av æva
i kvar drope

lyset glimtar som diamantar
ei hand held ei klokke i vater
visarar i nye akselerasjonar
gjennom auga

straumar av blod i årene
- me lever

det er alt me veit


søndag 10. mai 2020

Trasse stengsler

viss
du
seier
ja

kunne
me
halde
hendene
saman

sjå
langt
over
vatnet

framover
langs
visarar
på
veg
mot
morgongryet

medan
verda
søv
ristar 
av
seg 
støv

frå dagar utan rørsle, dagar utan lys
dagar utan nokon som ryddar opp
og tek ansvar, men me, me går på
med hendene saman, trassar smerter
trassar stengsler, går over alle hinder
på veg mot ein betre morgondag

viss
du 
seier
ja
når
utfordringa
kjem


tirsdag 28. april 2020

Spora

det er mange fotspor på denne vegen,
i alle moglege fasongar

nokon har gått her før,
opplevd tida sine bestemte dytt i ryggen

mange har trådd desse stiane,
sett sola gå over himmelen mot kveld

no er det me som går her,
nokon  -  som kjem etter  -  vil sjå spora våre


fredag 24. april 2020

Der alt stoggar

kan eg stå her
under dei store greinene
utan lauv, utan tyngde
utan kjærleik
som kan lyfte meg vidare -

synsfeltet er snevra inn, 
alt er svart i periferien
og berre konturane av verda
viser att
der auga festar seg
som borrelåsar mot tida

føtene er stadig i rørsle
men kroppen står i ro
og dei tause trea
er vitne til dette
utan å gripe inn eller kviskre
       trøystande ord

alt eg høyrer
er vinden sitt sus i greinene
og ingen kan fortelje meg

vegen vidare




tirsdag 21. april 2020

Alt som skal til

våren tuslar rundt i hagen
fiksar litt her
fiksar litt der

set seg ned på plenen, lenar seg fram
og legg seg beint fram til
å sjå på graset gro

tid, kviskrar ho, tid...
alt som skal til
er tid



tirsdag 14. april 2020

På veg heim

ein dag vert huset ei tidsmaskin,
berre vent!

ein dag vil det lette anker
og sveve sakte oppover
og drive av garde med vinden

flyte på luftstraumane over byen,
medan spikrar og gamle bilderammer
ramlar ut og dannar ein komethale

eit luftslott av ein draum
og her skal eg stå, i stova
med beina trygt planta og auga vendt framover

alltid framover

og lene meg inn i det som vert mi eiga tid,
ei rotlaus ferd i bane rundt jorda
- alt der nede er ein potensiell grunnmur

likevel
er ingen stadar verkeleg heime,
eg er ein reisande, i tidsmaskin
på veg mot høgare mål


søndag 29. mars 2020

Forenkling

same korleis eg snudde og vende på glaset
var nivået lågt, 
væska nådde ikkje lenger opp
enn halvvegs
og eg sette det frå meg
med eit tungt sukk

gjekk på kjøkenet
og henta eit anna,
eit av dei som tidlegare var lysholdar
og ein god del mindre i volum

tømde væska over i dette
og rydda det gamle glaset vekk,
ut av syne

kjente at ein melodi bobla 
under overflata i hjartet,
nynnande sirkla eg rundt
og stirra på dette nye målet

heilt opp til randa
eit fylt glas, komplett
i sin enkle struktur

og hjartet fall til ro
fornøgd med dette enkle
det hadde lengta etter heile vegen