søndag 29. november 2020
Tidsportalen
står ein portal til ei anna verd
går du mellom bjørkestammane
går du inn i framtida
vårregn på eine sida
er haustregn på den andre
og kjem du langt nok unna, vadar du i snø
som kjem fykande med vinden
så kan du sirkulere rundt
den eine stammen
til tida går baklengs,
og du kan spole tilbake til glade sommardagar
med løvetann i håret
og smørblom på haka;
til sist må du forlate skogen,
for slik er lovene her
du får di tid
før haustvindane tek deg med bort
lørdag 14. november 2020
Noko som et
tida berre forsvann
i det store tomrommet, kvervelvinden
etter orda dine
hjartet forsvann i same slengen,
liksom berre imploderte til ei nøytronert
og falt gjennom golvet i auga dine
lenger bort kjem me
viss me roterer på same staden
og let som me flyr over hava
det næraste
er det som er fjernast
og det som et av liva våre
nektar å gi seg
uansett
onsdag 11. november 2020
Mold i rørsle
og vert bygd saman
kvar morgon
glir delane i kvarandre
og eg kan kjenne livet strøyme
som rushtrafikk gjennom kroppen
- det er berre mold, tenkjer eg
let auga kvile i auga i spegelen
hud mot glas
eit blikk mot det uendelege
let meg falle bakover
kjenne det tomme rommet som eit dragsug
i det eg endå ein gong fell saman
og vert bygd opp på ny, ein transfigurasjon
så rask og smidig
at ingen i verda kan sanse det
og stig ut i den nye dagen
med moldkroppen nybygd, nyskapt, klar
mandag 9. november 2020
Mål
så mange linjer frå fortida
i stille strek
over papiret
mot forsvinningspunktet
langt der framme
vert ein veg eg kan gå
der hjartet smeltar
inn i spora
i velsigna symbiose
stille strekar
som ei hand
strekt ut, lyftar meg fram
mot mål
onsdag 30. september 2020
før, etter, no
det er stor forskjell
på før, etter og no
før
er som morgongryet;
sola stig opp
lyset glir nedover fjellsida på andre sida av fjorden
kroppen må venne seg til
ein ny dag
etter
er som ein blå time
då alt glir saman
som ei grå masse
og ingen veit kva som er kva
no
er du og eg
sekund for sekund
midt i ein lunsj på ei opa skogslette;
dette
er alt me ser
mandag 21. september 2020
Gjere alt
lenge før blomen visna
hadde eg festa den fast
inni fotoapparatet, som ein taus kopi
i mørket
kva skal eg med eit bilete av ein blome
tenkte eg, bladde gjennom minnebrikka
med utolmodige fingrar
haustfarga lenge før dei første vindane
visne hudceller regna som snø
over fotspora mine,
også dei feste til film, side om side
med strålande kronblad
og kontrasten gjer meg kvalm
eg kjenner avstandane i verda
som eit hammarslag mot beina i kroppen
og alt eg vil er å stogge
samtidig som eg aukar farten for å halde tritt
med meg sjølv
minnebrikka kastar eg i næraste søppeldunk
månen kan likevel ikkje bli meir rund enn rund
og blomen er snart død og fotspora snart vekke
og eg har det så innmari travelt
med å få gjort
alt
torsdag 3. september 2020
Paratid
tirsdag 1. september 2020
Oppsummert
onsdag 22. juli 2020
Uvissa
torsdag 25. juni 2020
14 ord
tirsdag 23. juni 2020
Ei tid som var
søndag 7. juni 2020
Dagen glir inn
som ørnar i flog
lågt over marka
peilar seg inn etter beina
ei retning er den andre lik -
og slik flyt alt fram der
orda er mygg over dirrande dogg
utan forsvarsverk - utan tanke
på dei jaktande fuglane
i soloppgangen
eitt etter eitt vert dei borte
og dagen vert notert;
ein teatertekst glir inn
klar for nedstøving
i arkivet
søndag 31. mai 2020
Den riktige sida av sommar
vrangsida snudd på vranga
slik at hjartet får puste
og føtene står og trippar i nydusja grus
her bryt livet overflata
og svevar opp frå vatnet
durar som eit sjøfly
langs solstrålane over senga
landskapet opnar seg - det var tunge dører!
og no er dei ikkje berre opne
men vekksmuldra og knuste
ingenting kan stoppe oss no
vegen fører berre framover
og dagane ligg ubrukte i glatt innpakningspapir med sløyfe,
klare for dine ivrige
barnehender
lørdag 23. mai 2020
Alt me veit
og understraumar
me aldri får sjå
eit glimt av æva
i kvar drope
lyset glimtar som diamantar
ei hand held ei klokke i vater
visarar i nye akselerasjonar
gjennom auga
straumar av blod i årene
- me lever
det er alt me veit
søndag 10. mai 2020
Trasse stengsler
du
seier
ja
kunne
me
halde
hendene
saman
sjå
langt
over
vatnet
framover
langs
visarar
på
veg
mot
morgongryet
medan
verda
søv
ristar
av
seg
støv
frå dagar utan rørsle, dagar utan lys
dagar utan nokon som ryddar opp
og tek ansvar, men me, me går på
med hendene saman, trassar smerter
trassar stengsler, går over alle hinder
på veg mot ein betre morgondag
viss
du
seier
ja
når
utfordringa
kjem
tirsdag 28. april 2020
Spora
i alle moglege fasongar
nokon har gått her før,
opplevd tida sine bestemte dytt i ryggen
mange har trådd desse stiane,
sett sola gå over himmelen mot kveld
no er det me som går her,
nokon - som kjem etter - vil sjå spora våre
fredag 24. april 2020
Der alt stoggar
under dei store greinene
utan lauv, utan tyngde
utan kjærleik
som kan lyfte meg vidare -
synsfeltet er snevra inn,
alt er svart i periferien
og berre konturane av verda
viser att
der auga festar seg
som borrelåsar mot tida
føtene er stadig i rørsle
men kroppen står i ro
og dei tause trea
er vitne til dette
utan å gripe inn eller kviskre
trøystande ord
alt eg høyrer
er vinden sitt sus i greinene
og ingen kan fortelje meg
vegen vidare
tirsdag 21. april 2020
Alt som skal til
fiksar litt her
fiksar litt der
set seg ned på plenen, lenar seg fram
og legg seg beint fram til
å sjå på graset gro
tid, kviskrar ho, tid...
alt som skal til
er tid
tirsdag 14. april 2020
På veg heim
berre vent!
ein dag vil det lette anker
og sveve sakte oppover
og drive av garde med vinden
flyte på luftstraumane over byen,
medan spikrar og gamle bilderammer
ramlar ut og dannar ein komethale
eit luftslott av ein draum
og her skal eg stå, i stova
med beina trygt planta og auga vendt framover
alltid framover
og lene meg inn i det som vert mi eiga tid,
ei rotlaus ferd i bane rundt jorda
- alt der nede er ein potensiell grunnmur
likevel
er ingen stadar verkeleg heime,
eg er ein reisande, i tidsmaskin
på veg mot høgare mål
søndag 29. mars 2020
Forenkling
var nivået lågt,
væska nådde ikkje lenger opp
enn halvvegs
og eg sette det frå meg
med eit tungt sukk
gjekk på kjøkenet
og henta eit anna,
eit av dei som tidlegare var lysholdar
og ein god del mindre i volum
tømde væska over i dette
og rydda det gamle glaset vekk,
ut av syne
kjente at ein melodi bobla
under overflata i hjartet,
nynnande sirkla eg rundt
og stirra på dette nye målet
heilt opp til randa
eit fylt glas, komplett
i sin enkle struktur
og hjartet fall til ro
fornøgd med dette enkle
det hadde lengta etter heile vegen