moldkroppen løyser seg opp
og vert bygd saman
kvar morgon
glir delane i kvarandre
og eg kan kjenne livet strøyme
som rushtrafikk gjennom kroppen
- det er berre mold, tenkjer eg
let auga kvile i auga i spegelen
hud mot glas
eit blikk mot det uendelege
let meg falle bakover
kjenne det tomme rommet som eit dragsug
i det eg endå ein gong fell saman
og vert bygd opp på ny, ein transfigurasjon
så rask og smidig
at ingen i verda kan sanse det
og stig ut i den nye dagen
med moldkroppen nybygd, nyskapt, klar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar