ingenting av det eg kan kjem til nytte
her kor orda frys til is
og legg seg som murstein etter bombenedslaget
utover gata
ingen orkar flytte dei vekk, eller grave seg gjennom
så eg kan sjå lette sko og tunge støvlar
trakke seg veg over alt eg står for
og smila brenn store svarte hol
i bymuren
når gjekk eg av moten, undrar eg
når vart eg for gamal for meg sjølv
og forlet kalenderblada
i almanakken, når
vart eg ein del av den tause
verdensarvlista - verneverdig og koseleg
å besøke ein eller annan gong, ta bilde av
og reise frå, tilbake til den verkelege klokka
kor kryssa eg nullpunktet;
finst det nokon veg attende?
