søndag 15. mars 2020

Bergkrystallevolusjon

krypande sand
ein ørken av sandkorn på flukt

kravlar rundt i det store landskapet
utan mål, meining eller intensjon

klyngjer seg saman
til stadig større einingar

vert ei steinur midt i det aude,
eit sidelengs flatmarksras

rumlande blokker
glatte av ørkenregn og polerande sol

byggjer seg opp
til kvadratiske pyramidar

stein på stein, blindt skjelvande
av ei kraft dei ikkje kan forstå

noko som dreg dei saman
og byggjer dei saman til noko større, betre

heilt av seg sjølv
(står det her i boka mi)

og slik vart pyramidane til



lørdag 14. mars 2020

Mitt, ditt eller ingen sitt

dette at me alle er bygde 
av dei same grunnstoffa;
at me er store delar vatn, og 
det er ufråvikeleg for alle

og at dette vatnet er
på stadig reise
inn i kroppen, ut av kroppen
vidare ut i verda

til slutt kjem det same stoffet
kanskje
eit vassmolekyl? eit jernatom?
tilbake til deg
og plutseleg er det ein del av kroppen din
ei stund

dette at me 
alle menneske
deler ei felles mengde grunnstoff
og ikkje kan eige
eit einaste eitt av dei

det er noko forunderleg
og grunn til å undrast -
korleis kan me i det heile rekne oss som ulike?


fredag 13. mars 2020

Eit pauseslag

me rettar hendene til begge sider
handflatene i ei bydande rørsle;
stoppar trafikken
momentant   -   vent litt
på vidare signal,
her skjer noko viktig -

så går me mot kvarandre,
kryssar vegen
med auga hekta saman

lyfter vekta av verda
for det er dette som er ned;
definisjonar me ikkje forstår
og ikkje kan hanskast med

eit sekund, ein time, eit år
inga tid har meining
så lenge hjartet er der det skal vere
og du veit at alt du ser
er noko som ein dag går under

så er det noko som brest,
lydane tek seg opp att
og trafikken susar forbi på kvar side ...

nasetipp mot nasetipp
i ei verd som ikkje veit om oss,
og dette er alt me veit

torsdag 12. mars 2020

Ei vandring tek til

me såg bilane rygge ut
snu i ei sky av støv
og forsvinne i den same støvskya
ut i ørkenen

aleine
to par auge på kvilelaus vandring
over eit solsvidd landskap

delar på orda
dei få me har att, 
      let dei sveve som såpebobler
til vinden tek tak
og feiar dei med seg

stilla ligg att som eit teppe
og den blå himmelen er eit trykkande tak -

så langt unna alle andre

me finn kvarandre sine hender
og set beina prøvande ut på det varme,
lagar oss ein sti
der ingen før har gått,
på jakt etter 
neste oase



onsdag 11. mars 2020

Nåleputesong

som galaktiske strikkepinnar
flyt solstrålane over den grøne parken
pirkar borti gras og tre,
grev seg djupt ned bakken
står som spyd mellom mold og stein

strikkar natta om til dag
strikkar molda om til blomar
strikkar blad på trea
strikkar sommarfuglar
frå dei små larvane

strekk seg mellom nye blad
som spissen av ei nålepute
du kan leggje handa på,
vere ein fakir
med ein song under huda

la seg stille punktere
så songen siv ut
over parken


tirsdag 10. mars 2020

Sjå på mauren

det er ikkje lett å seie
kva mauren eigentleg tenkjer på -

kanskje legg han planar for sommaren,
teiknar flotte skisser
for nye, storslegne byggverk

kanskje lagar han vedlikehaldsplanar,
er nøgd med å reparere det som vinteren 
og uforsiktige tursko
riv ned

eller kanskje han eigentleg ikkje bryr seg,
berre byggjer for å byggje
sidan han ikkje har så mykje anna
å ta seg til
likevel




mandag 9. mars 2020

Oppover

eg skal gå denne stien
langs fjorden og
i snirklande svingar
oppover dei bratte fjellsidene
heilt til endes

fjorden blenkjer som av gull
under sola som sakte senkar seg
der fjorden glir i eitt med havet og himmelen utanfor

stega mine er endå støe
men eg kjenner mine fjell,
veit dei vil tappe kreftene
frå stadig stivare sener

det er godt eg kjenner kvilesteinane,
dei stødige stadene
kroppen kan lene seg mot
og samle ny styrke

for toppen ventar der framme
og utsikta
som eg veit vil ta pusten frå meg