krypande sand
ein ørken av sandkorn på flukt
kravlar rundt i det store landskapet
utan mål, meining eller intensjon
klyngjer seg saman
til stadig større einingar
vert ei steinur midt i det aude,
eit sidelengs flatmarksras
rumlande blokker
glatte av ørkenregn og polerande sol
byggjer seg opp
til kvadratiske pyramidar
stein på stein, blindt skjelvande
av ei kraft dei ikkje kan forstå
noko som dreg dei saman
og byggjer dei saman til noko større, betre
heilt av seg sjølv
(står det her i boka mi)
og slik vart pyramidane til
søndag 15. mars 2020
lørdag 14. mars 2020
Mitt, ditt eller ingen sitt
dette at me alle er bygde
av dei same grunnstoffa;
at me er store delar vatn, og
det er ufråvikeleg for alle
og at dette vatnet er
på stadig reise
inn i kroppen, ut av kroppen
vidare ut i verda
til slutt kjem det same stoffet
kanskje
eit vassmolekyl? eit jernatom?
tilbake til deg
og plutseleg er det ein del av kroppen din
ei stund
dette at me
alle menneske
deler ei felles mengde grunnstoff
og ikkje kan eige
eit einaste eitt av dei
det er noko forunderleg
og grunn til å undrast -
korleis kan me i det heile rekne oss som ulike?
av dei same grunnstoffa;
at me er store delar vatn, og
det er ufråvikeleg for alle
og at dette vatnet er
på stadig reise
inn i kroppen, ut av kroppen
vidare ut i verda
til slutt kjem det same stoffet
kanskje
eit vassmolekyl? eit jernatom?
tilbake til deg
og plutseleg er det ein del av kroppen din
ei stund
dette at me
alle menneske
deler ei felles mengde grunnstoff
og ikkje kan eige
eit einaste eitt av dei
det er noko forunderleg
og grunn til å undrast -
korleis kan me i det heile rekne oss som ulike?
fredag 13. mars 2020
Eit pauseslag
me rettar hendene til begge sider
handflatene i ei bydande rørsle;
stoppar trafikken
momentant - vent litt
på vidare signal,
her skjer noko viktig -
så går me mot kvarandre,
kryssar vegen
med auga hekta saman
lyfter vekta av verda
for det er dette som er ned;
definisjonar me ikkje forstår
og ikkje kan hanskast med
eit sekund, ein time, eit år
inga tid har meining
så lenge hjartet er der det skal vere
og du veit at alt du ser
er noko som ein dag går under
så er det noko som brest,
lydane tek seg opp att
og trafikken susar forbi på kvar side ...
nasetipp mot nasetipp
i ei verd som ikkje veit om oss,
og dette er alt me veit
handflatene i ei bydande rørsle;
stoppar trafikken
momentant - vent litt
på vidare signal,
her skjer noko viktig -
så går me mot kvarandre,
kryssar vegen
med auga hekta saman
lyfter vekta av verda
for det er dette som er ned;
definisjonar me ikkje forstår
og ikkje kan hanskast med
eit sekund, ein time, eit år
inga tid har meining
så lenge hjartet er der det skal vere
og du veit at alt du ser
er noko som ein dag går under
så er det noko som brest,
lydane tek seg opp att
og trafikken susar forbi på kvar side ...
nasetipp mot nasetipp
i ei verd som ikkje veit om oss,
og dette er alt me veit
torsdag 12. mars 2020
Ei vandring tek til
me såg bilane rygge ut
snu i ei sky av støv
og forsvinne i den same støvskya
ut i ørkenen
aleine
to par auge på kvilelaus vandring
over eit solsvidd landskap
delar på orda
dei få me har att,
let dei sveve som såpebobler
til vinden tek tak
og feiar dei med seg
stilla ligg att som eit teppe
og den blå himmelen er eit trykkande tak -
så langt unna alle andre
me finn kvarandre sine hender
og set beina prøvande ut på det varme,
lagar oss ein sti
der ingen før har gått,
på jakt etter
neste oase
snu i ei sky av støv
og forsvinne i den same støvskya
ut i ørkenen
aleine
to par auge på kvilelaus vandring
over eit solsvidd landskap
delar på orda
dei få me har att,
let dei sveve som såpebobler
til vinden tek tak
og feiar dei med seg
stilla ligg att som eit teppe
og den blå himmelen er eit trykkande tak -
så langt unna alle andre
me finn kvarandre sine hender
og set beina prøvande ut på det varme,
lagar oss ein sti
der ingen før har gått,
på jakt etter
neste oase
onsdag 11. mars 2020
Nåleputesong
som galaktiske strikkepinnar
flyt solstrålane over den grøne parken
pirkar borti gras og tre,
grev seg djupt ned bakken
står som spyd mellom mold og stein
strikkar natta om til dag
strikkar molda om til blomar
strikkar blad på trea
strikkar sommarfuglar
frå dei små larvane
strekk seg mellom nye blad
som spissen av ei nålepute
du kan leggje handa på,
vere ein fakir
med ein song under huda
la seg stille punktere
så songen siv ut
over parken
flyt solstrålane over den grøne parken
pirkar borti gras og tre,
grev seg djupt ned bakken
står som spyd mellom mold og stein
strikkar natta om til dag
strikkar molda om til blomar
strikkar blad på trea
strikkar sommarfuglar
frå dei små larvane
strekk seg mellom nye blad
som spissen av ei nålepute
du kan leggje handa på,
vere ein fakir
med ein song under huda
la seg stille punktere
så songen siv ut
over parken
tirsdag 10. mars 2020
Sjå på mauren
det er ikkje lett å seie
kva mauren eigentleg tenkjer på -
kanskje legg han planar for sommaren,
teiknar flotte skisser
for nye, storslegne byggverk
kanskje lagar han vedlikehaldsplanar,
er nøgd med å reparere det som vinteren
og uforsiktige tursko
riv ned
eller kanskje han eigentleg ikkje bryr seg,
berre byggjer for å byggje
sidan han ikkje har så mykje anna
å ta seg til
likevel
kva mauren eigentleg tenkjer på -
kanskje legg han planar for sommaren,
teiknar flotte skisser
for nye, storslegne byggverk
kanskje lagar han vedlikehaldsplanar,
er nøgd med å reparere det som vinteren
og uforsiktige tursko
riv ned
eller kanskje han eigentleg ikkje bryr seg,
berre byggjer for å byggje
sidan han ikkje har så mykje anna
å ta seg til
likevel
mandag 9. mars 2020
Oppover
eg skal gå denne stien
langs fjorden og
i snirklande svingar
oppover dei bratte fjellsidene
heilt til endes
fjorden blenkjer som av gull
under sola som sakte senkar seg
der fjorden glir i eitt med havet og himmelen utanfor
stega mine er endå støe
men eg kjenner mine fjell,
veit dei vil tappe kreftene
frå stadig stivare sener
det er godt eg kjenner kvilesteinane,
dei stødige stadene
kroppen kan lene seg mot
og samle ny styrke
for toppen ventar der framme
og utsikta
som eg veit vil ta pusten frå meg
langs fjorden og
i snirklande svingar
oppover dei bratte fjellsidene
heilt til endes
fjorden blenkjer som av gull
under sola som sakte senkar seg
der fjorden glir i eitt med havet og himmelen utanfor
stega mine er endå støe
men eg kjenner mine fjell,
veit dei vil tappe kreftene
frå stadig stivare sener
det er godt eg kjenner kvilesteinane,
dei stødige stadene
kroppen kan lene seg mot
og samle ny styrke
for toppen ventar der framme
og utsikta
som eg veit vil ta pusten frå meg
Abonner på:
Innlegg (Atom)