Viser innlegg med etiketten ørken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ørken. Vis alle innlegg

tirsdag 1. desember 2020

Hav utan magemål

problemet er ikkje det me har

men det me trur me kan få

fordi me har rett til det

som eit sjølvsagt tilbehør til julemiddagen


ein saus av elektronikk, eit teppe

av ord, tøy, plast og glas

 

eit hav å symje i

men inga landkjenning, inga kai

å kunne klatre opp på, leggje seg flat

og nyte solvarmen

 

berre dette havet som stadig samlar meir av vatnet

og me som kavar med å halde oss flytande

medan ørkenen brer seg ut

der alle dei andre er



søndag 15. mars 2020

Bergkrystallevolusjon

krypande sand
ein ørken av sandkorn på flukt

kravlar rundt i det store landskapet
utan mål, meining eller intensjon

klyngjer seg saman
til stadig større einingar

vert ei steinur midt i det aude,
eit sidelengs flatmarksras

rumlande blokker
glatte av ørkenregn og polerande sol

byggjer seg opp
til kvadratiske pyramidar

stein på stein, blindt skjelvande
av ei kraft dei ikkje kan forstå

noko som dreg dei saman
og byggjer dei saman til noko større, betre

heilt av seg sjølv
(står det her i boka mi)

og slik vart pyramidane til



torsdag 12. mars 2020

Ei vandring tek til

me såg bilane rygge ut
snu i ei sky av støv
og forsvinne i den same støvskya
ut i ørkenen

aleine
to par auge på kvilelaus vandring
over eit solsvidd landskap

delar på orda
dei få me har att, 
      let dei sveve som såpebobler
til vinden tek tak
og feiar dei med seg

stilla ligg att som eit teppe
og den blå himmelen er eit trykkande tak -

så langt unna alle andre

me finn kvarandre sine hender
og set beina prøvande ut på det varme,
lagar oss ein sti
der ingen før har gått,
på jakt etter 
neste oase



fredag 6. desember 2019

Gjennom ein ørken

her står eg, midt i ein ørken
under den veldige stjernehimmelen
og ser opp i det uendelege, veldige -

forstår kor liten eg er
og at vegen tilbake er mykje lenger
enn vegen fram

ein stad der ute, på andre sida 
av dei vide sanddynene
ventar det stjernene vitnar om,
og eg må fylje kallet
heilt til enden

veit ikkje kva eg vil finne
eller om dette eg møter
er det som vil finne meg

redde meg
ut av min indre ørken -

fredag 22. juni 2018

Eit ord i ørkenen




eg såg ordet
opne seg mot verda
det opne ordet
midt i ei ørkenstille verd

nake og lite
falt ordet til bakken
uttært og ynkeleg
i si leiting etter ein heim for tanken

eit øyre det kunne bu i

i ei verd av stein og sand
var ordet ein oase,
endå ope, endå friskt, endå
            glødande vakkert
for dei som våga å høyre




søndag 27. mai 2018

Det golde



sakte et det seg innover
som eit sakterullande teppe
oppover frodige landskap
over blomar og gras
tre og buskar
framover
heile vegen framover
til landskapet er goldt og tørt
og blomane visna fossil
ingen nokosinne vil finne

slik et forfallet om seg
medan vi speidar mot horisonten
etter regn