Opprør

det var fjellskoa som sladra

eg høyrde dei ei natt

eg ikkje fekk sove;

gjekk ut for å drikke vatn,

høyrde skoa kviskre saman

bak nattsvarte skyvedører

lista meg nærare, lytta

lett pinleg berørt

over mitt eige svik

høyrde dei insisterande åtvaringane

om myrlendt terreng

spisse steinar

mose som aldri slepp taket -

sidan den natta

har eg gått berrføtt

på alle turar

Oppover

eg skal gå denne stien
langs fjorden og
i snirklande svingar
oppover dei bratte fjellsidene
heilt til endes

fjorden blenkjer som av gull
under sola som sakte senkar seg
der fjorden glir i eitt med havet og himmelen utanfor

stega mine er endå støe
men eg kjenner mine fjell,
veit dei vil tappe kreftene
frå stadig stivare sener

det er godt eg kjenner kvilesteinane,
dei stødige stadene
kroppen kan lene seg mot
og samle ny styrke

for toppen ventar der framme
og utsikta
som eg veit vil ta pusten frå meg

Det er denne handa

det er denne handa
eg held 
den tett
i mi, kjenner fridom
som varme impulsar
mellom fingrane mine
og dine,
her - i denne handa
har tryggleiken min festa rot

det er denne vegen
me går
den saman
møter framtida side ved side
som noko spennande
nytt, noko ukjent
å famne
her - langs denne vegen
med handa di trygt omkring mi