mandag 14. september 2020

Vinden fortel

vinden kviskrar
si verdsvide soge
om land
me ikkje har sett

kviskrar i natta
bles sitt stille sus i trea;
bøygde tolkar
ristar luftige soger
inn i berget

det som går i berget
vert verande
som endå ei setning
på ei tusenårig forteljing


søndag 13. september 2020

Gjere rett

eg kjenner alle orda

veit kva eg må seie


eg kjenner alle blikka

veit kva eg bør sjå

etter


eg kjenner alle tårene

veit kor dei vil lande


eg kjenner alt dette, og meir til

likevel er det så vanskeleg

å sope all kunnskapen saman

på riktig stad til riktig tid

og heile vegen gjere

det rette



lørdag 12. september 2020

Blikk som eld

blikket ditt brann som eld

og du vart eit menneske medan me såg deg

og me vart menneske, fødde i det sekundet

bilda av telt i brann fylte netthinna og du snakka til oss

som om me var individ 

med hjarte og hjelpande sinn

og at me hadde sjanse til å hjelpe


dei harde orda

som gav oss form og meining, hatet

som ingen brann kunne rive ned        men heller nøre opp

og silhuettane som før vandra som skuggar i byar langt borte

gjekk frå å vere objekt til subjekt

i eit rop som reiv huda i filler


no blør tunga, no blør auga og øyra

no blør sjela og orda

er skrift av blod på veggen

og me veit;

viss ikkje noko vert gjort

viss ikkje orda vert handling

viss ikkje hjartet rullar ut ein veg til fridom

for deg

vil me slutte å eksistere

i same sekund som auga glir att

og ryggane reiser seg som murar mellom fornuft og galskap

 

 


fredag 11. september 2020

Variasjonar over noko mørkt

lyset svingar utanom

i store bogar, let etter seg

spor i den mørke molda


her var det ein gong eit lys

kan me lese, og alle skjønar og ser

det me nektar å seie med ord


og medan orda smuldrar ubrukte bort

smeltar lyset gjennom huda og innover 

til mørke krokar i samvitet    --    det er så forsvinnande likt

dette mørket

og det me såg oss blinde på

medan bombene fall

over fjernsynsskjermen


no står berre ruinane att av det

som aldri vart anna enn eit håp,

og moria var ikkje det lova landet

men ei hengemyr for hjarte

som trudde dei nådde fast grunn


så sank mørke gardiner over landet

og lyset svinga utanom

let etter seg spor i molda

etter barneføter, og spora vart dammar

fylte med tårer



torsdag 10. september 2020

Kraterhjarte

sjølv om kjenslene gøymde seg

i skrekk

var blikket stødig

 

ingen forstod

at borgarkrig

også kan vere kald

 

 

 

onsdag 9. september 2020

Auga er eit garn

korte glimt av dette store

i dine sekund, bak di eiga hud, bur

lengten etter alt      forgjengeleg

 

mine eigne celler

kviskrar eg

men veit det er løgn

 

tida som ein gong var

er som draumen om moria

når eg let att boka;

 

endå lever alt

i repeterande frekvensar

når eg let att auga,

men detaljane bleiknar

og tinga endrar form, til og med

auga eg ein gong prøvde

å gje all min kjærleik

 

no er mine eigne auge eit garn

strekt over vegen inn

til minnelandet

 

berre håpet lever

på desse koordinatane

 

 

tirsdag 8. september 2020

Vente seg sjølv

noko ventar på djupet

noko anna ventar

med høglytte steg over gamle golv

i ein annan etasje

 

aldri kan me vite

kven som ventar

når me opnar dørene,

eller om dørene let seg opne

før me veit

kven som ventar

 

og det som ventar

ventar også me

 

kanskje er det oss sjølve som går 

med knirkande sko, avbrotne steg

utan å vite

 

utanfor vindauget sit den vesle fuglen og plystrar

og det er der, akkurat i den melodien

hjartet har sin eigentlege heim