Viser innlegg med etiketten born. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten born. Vis alle innlegg

onsdag 9. september 2020

Auga er eit garn

korte glimt av dette store

i dine sekund, bak di eiga hud, bur

lengten etter alt      forgjengeleg

 

mine eigne celler

kviskrar eg

men veit det er løgn

 

tida som ein gong var

er som draumen om moria

når eg let att boka;

 

endå lever alt

i repeterande frekvensar

når eg let att auga,

men detaljane bleiknar

og tinga endrar form, til og med

auga eg ein gong prøvde

å gje all min kjærleik

 

no er mine eigne auge eit garn

strekt over vegen inn

til minnelandet

 

berre håpet lever

på desse koordinatane

 

 

mandag 5. mars 2018

Fantomsmerte



vekta av deg i armane mine
medan eg bar deg rundt
dei nettene du vakna - skrikande
ei uro som måtte finne svar
hos meg

vekta av deg i armane mine
dei dagane du sovna
medan eg heldt deg tett inntil
og det var berre du
i heile verda

vekta av deg når eg lyfta deg
opp frå vogga, opp frå golvet, opp på stellebordet
bleie av bleie på
og så lyfte deg ned att, ut
på ein ny ekspedisjon – bort frå meg

vekta av saknet i hjartet mitt
er ei fantomsmerte, tilsvarande stor
vekta av det tunge, sovande hovudet ditt
mot brystkassa mi


onsdag 8. juli 2015

Den vesle handa


den vesle handa
dei korte stega
blikk i svært spiss vinkel
mot dei små vekstane
i skogkanten

og det store hjartet
dei vide draumane,
kjærleiken som endå strøymer
uhindra, utan reservasjonar
gjennom dei tynne årene

den vesle handa
den store kjærleiken
og ein blomsterkvast
til mor

lørdag 9. august 2014

For mange døde born



det er striper på skjermen
eg skrudde av
klarte ikkje meir
orka ikkje meir

hjarta vart for fullt
hovudet for tomt

av gråtande barn
i Syria
der kulda drep
kuler drep
våre likegyldige, uvitande hender
drep

av døde born
i Gaza
der rakettane fyk
og bombene landar
og borna alltid er dei uheldige
i midten

av jaga, såra born
i Irak
skot i natta
skot om dagen
umenneskelege krav
og sorgtunge auge

av sjuke born
gråtande born
einsame barn
forlatne, svikta
dømte born
i alle hjørne
av ei skadeskoten verd

det er born
for mange døde
born

born…
mitt hjarte renn over
og maktesløysa
kryp som eit kviskrande
ukjent reptil
bak ryggen min,
kveiler seg rundt livet
og klemmer ut den vesle gnisten
som seier “kjemp”

så eg skrur av,
let hendene falle

ser over bordet
på mine eigne, leikande born
og ber ei tredelt bøn

måtte de sleppe alt dette
og må det finnast lindring
for alle opne og skjulte
sår
og vern for alle
der ute
for verdas born
som vi behandlar
så dårleg –


#born i krig

 Ein blir ganske avstumpa av alle reportasjane frå krigherja land. Det er vanskeleg å ta inn over seg alt det fæle, og endå verre å vite kva ein kan gjere med det. Her ein dag las eg ein artikkel frå Irak. Om ein familie som måtte rømme frå ISIL. Dottera på 4 datt ut av bilen, men faren kunne ikkje anna enn å køyre vidare. Då tok kvalmen meg, og eg måtte ut av alle nettaviser og ut og trekke frisk luft. Ei slik vond verd, så mykje liding, så mange born som dør på grunn av alle oss voksne sine meir eller mindre lure idear. Det er fristande å berre stenge av alle kanalar og late som heile verda er som den fredelege pletten her eg bur.

Men verda blir ikkje nokon betre plass av den grunn.