onsdag 14. oktober 2020
Vinden for med orda
dei mjuke, varme orda
dei harde, kantete orda
orda me hadde bore med oss
gjennom eit heilt liv
me la det frå oss i snøen,
såg det synke inn, som glødande metall
heilt ned til asfalten under og vidare
til det var borte
berre arr i landskapet
forma som dei tapte orda
snart kom vinden
sletta alt
og ingenting var att
tirsdag 13. oktober 2020
Raude spor
mandag 12. oktober 2020
Orda kvesser klør
noko bur i orda eg pustar på verda,
eit vesen med tenner til hogg, klør som ventar
ein eigen vilje
ingen kan temje
orda veltar fram, bur der dei landar
okkupantar på framand jord;
nektar å gå, for
orda kvesser klørne
mot øyra dine
gong på gong
utan å spørje om adresseskiltet stemmer overeins
med huset som står i hjartet ditt
søndag 11. oktober 2020
Beibiføter på veg til universitetet
det finst ingen pauseknapp
det finst ingen revers
det finst ingen opptaksfunksjon
berre dette sviktande minnet, og eit hjarte
som de alltid vil bu i
lørdag 10. oktober 2020
I det grå
var fengselet ditt,
døra stod alltid opa
her kunne du vandre fritt
ut og inn, inn og ut
men gjorde det ikkje --
dagane var fylte av lys
for sola var bedageleg
i si strålande ferd over himmelen
likevel var det mørket du såg
for auga var rette mot skuggar
i hjørne og krokar og hol
endå huset ditt stod fritt
med utsikt til fjella og fjorden
og ei badestrand i passe avstand
var det tanken på kor smått og vesalt
alt saman, heile verda, var
som forma hjartet, tanken, tunga
let mørket fløyme fritt, grått vart det
i dette ditt vesle fengsel,
og rolla som fangevaktar vart fylt
til siste millimeter
av deg sjølv
fredag 9. oktober 2020
Noko ventar
noko ventar i stille mangel på merksemd
høgt over djupa i fjorden, langt
over kvardagsrørslene langs ekrer og sykkelstigar;
ventar medan regn og solstrålar fell om kapp
med årstiders hurtige skifte
dette er ein veg for herda hjarte
eitt tråkk for dei som ikkje skvett av eigen skugge
men vågar seg utpå der andre stoggar,
vågar å utfordre sjølve tyngdekrafta og det som ventar
høgt over, høgt oppe
noko som ventar
den rette tida
torsdag 8. oktober 2020
Smerte i alt utan smerte
til sist
heilt til sist
gir tunellen opp, gir tunellen slepp
på bilen som ikkje lenger er ein bil
men eit brøl
frå noko inst i hjartet
som aldri har fått luft
ein raud ball på veg vekk
utan noko mål
berre denne vissa
i det tunellen sukkar, gir etter, spyttar ut
at dette er det motsette av alt anna
og ei erfaring, dei seier
ein fint kan vere forutan
likevel
ingen kjenner botnen
som den som støypte golvet
og bilen svingar inn til sida
nokon stig ut, ser seg attende
ei ørlita lengt
til djupet i natta, det som greip og smerta
og var så paradoksalt trygt
trass alt