tirsdag 15. september 2020
Bort med alt
ein tysdag ettermiddag
bar ut stolar
bord
bokhyller
seng
benk
det gamle flygelet som aldri vart brukt
blomane
bileta
lampene
gardinene
alt
dei tok med seg alt
og let dei opne såra stå og blø
utan håp om redning
me sette oss ned, venta
let stilla fylle auga og hendene,
leita oss fram til kvarandre
som gjekk me i blinde
og ikkje lenger visste kor me var
eg kjende pulsen din banke
såg auga dine flyte med straumen
let varmen mellom oss fylle rommet -
eit nullpunkt
eller
sjansen for ein ny start, eit nytt liv
eg såg at smilet lurte på leppene dine
mandag 14. september 2020
Vinden fortel
søndag 13. september 2020
Gjere rett
eg kjenner alle orda
veit kva eg må seie
eg kjenner alle blikka
veit kva eg bør sjå
etter
eg kjenner alle tårene
veit kor dei vil lande
eg kjenner alt dette, og meir til
likevel er det så vanskeleg
å sope all kunnskapen saman
på riktig stad til riktig tid
og heile vegen gjere
det rette
lørdag 12. september 2020
Blikk som eld
blikket ditt brann som eld
og du vart eit menneske medan me såg deg
og me vart menneske, fødde i det sekundet
bilda av telt i brann fylte netthinna og du snakka til oss
som om me var individ
med hjarte og hjelpande sinn
og at me hadde sjanse til å hjelpe
dei harde orda
som gav oss form og meining, hatet
som ingen brann kunne rive ned men heller nøre opp
og silhuettane som før vandra som skuggar i byar langt borte
gjekk frå å vere objekt til subjekt
i eit rop som reiv huda i filler
no blør tunga, no blør auga og øyra
no blør sjela og orda
er skrift av blod på veggen
og me veit;
viss ikkje noko vert gjort
viss ikkje orda vert handling
viss ikkje hjartet rullar ut ein veg til fridom
for deg
vil me slutte å eksistere
i same sekund som auga glir att
og ryggane reiser seg som murar mellom fornuft og galskap
fredag 11. september 2020
Variasjonar over noko mørkt
lyset svingar utanom
i store bogar, let etter seg
spor i den mørke molda
her var det ein gong eit lys
kan me lese, og alle skjønar og ser
det me nektar å seie med ord
og medan orda smuldrar ubrukte bort
smeltar lyset gjennom huda og innover
til mørke krokar i samvitet -- det er så forsvinnande likt
dette mørket
og det me såg oss blinde på
medan bombene fall
over fjernsynsskjermen
no står berre ruinane att av det
som aldri vart anna enn eit håp,
og moria var ikkje det lova landet
men ei hengemyr for hjarte
som trudde dei nådde fast grunn
så sank mørke gardiner over landet
og lyset svinga utanom
let etter seg spor i molda
etter barneføter, og spora vart dammar
fylte med tårer
torsdag 10. september 2020
Kraterhjarte
sjølv om kjenslene gøymde seg
i skrekk
var blikket stødig
ingen forstod
at borgarkrig
også kan vere kald
onsdag 9. september 2020
Auga er eit garn
korte glimt av dette store
i dine sekund, bak di eiga hud, bur
lengten etter alt forgjengeleg
mine eigne celler
kviskrar eg
men veit det er løgn
tida som ein gong var
er som draumen om moria
når eg let att boka;
endå lever alt
i repeterande frekvensar
når eg let att auga,
men detaljane bleiknar
og tinga endrar form, til og med
auga eg ein gong prøvde
å gje all min kjærleik
no er mine eigne auge eit garn
strekt over vegen inn
til minnelandet
berre håpet lever
på desse koordinatane