Viser innlegg med etiketten is. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten is. Vis alle innlegg

mandag 18. mai 2020

18. mai 2020

i dag ligg ispinnar nakne
blant reiler som no står still
men nettopp i denne timen
kan me nok klare ein til

der stig ein song over hagen
håpande i sitt språk
skjønt, nynna med smale lepper
for is-mas på måndag = bråk


mandag 16. mars 2020

Ord på is

orda dine kapslar eg inn
i eit fleire meter høgt snøras

iskald isolasjon, istappar, iskappe
veslevisaren trampar t a k t f a s t over fjellet

til lyden av dei mumlande orda
dør ut under meg, og eg kan sleppe

snøen laus
la den virvle tilbake til skyene

grave ut orda, tine dei
ufarlege restar, på tørka strå, i kasser

på veg til eit nærliggande museum
for utdøydde samtidsytringar


mandag 9. desember 2019

Det verkeleg kalde

det ligg snø på hjartet mitt,
ein mjuk puddersnø
over hardare skare

og under der -
tela som strekk seg som fingrar
innover mot det djupe

alt dette kan smelte

det verkeleg kalde
ligg inst inne,
ein kjerne av plastisk is,
upåverka
av milde vårvindar
eller jamlege streif av lys

her trengs det eit jordskjelv
ein vulkan
ein kjernefysisk fisjonsprosess

berre ei hydrogenbombe
på storleik med eit barn i ei krubbe
kan trengje inn og forvandle
kjernen

fredag 30. mars 2018

Over isen



hjartelengten over djupet
er eit springbrett
for dei store draumane,
dei som snirklar seg som røyk
under isen
under vatnet
under botnslam og sjølve grunnfjellet

der nede
i dei varme straumane
kan dei vekse seg formidable
og finne si form,
før dei igjen stig som bobler
mot overflata
sprengjer seg opp gjennom isen
og fløymer inn som ein vår
over auga



fredag 31. mars 2017

Blank



i jamn fart
glir vi over flata
som før var glitrande
vatn

no er det blankt
og kaldt og ufatteleg
glatt
dette

som først fann si form
då sola bleikna
mørket seig inn
og alle rørsler vart seige

her tek vi jamne, beine tak
glir over flata
som ein gong var flytande
blinkande
himmeltårer


torsdag 16. februar 2017

Venterom





tida står stille her
i ventetida sin ytterkant

på utsida av verda
der nesten ingenting finst –

eg er i mitt eige univers,
alt som tel er stilla

og den totale mangelen på alt
som ikkje er akkurat her, akkurat no