den andre meg,
eit ekstra lag under den eg er
kjem fram i regnet
set seg som ein narr ved kjøkkenbordet
flirer, ler, fortel usaklege vitsar
endå morgonlyset endå ikkje har vakna
og den verkelege meg
ligg i senga og drøymer
om blomar på flukt over plenen,
sleper røtene etter seg
i vill panikk,
medan vinden herjar i kronblada
og graset prøver å halde att
med samanfiltra rørsler
så kan eg vakne
og smelte saman med den andre meg,
møtast på midten, i eit moderat smil
ein symbiose med faste røter
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar