Viser innlegg med etiketten skatt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten skatt. Vis alle innlegg

mandag 18. november 2013

Skatten

Kjensla eg skildrar i dette diktet, er den same kjensla som gjer at eg syns Terje Vigen er eit av dei tristaste dikta som nokon gong er skrive - han får oppleve mitt verste mareritt. Det er også den same kjensla som den som klemmer hjartet mitt saman, pressar lufta ut av lungene og etterlet meg på ein grå og tom plass når eg høyrer om gateborn som må tigge for føda - aleine og utan kjærleik, foreldre som må sjå sine eigne barn svelte ihjel, unge jenter som vert tvungne til å selje kroppen sin, forsvarslause foster som vert drepne, born som ropar etter mat langs vegane på Filippinene, foreldre som må ta farvel med sine sjuke, døyande born, familiar som vert drivne på flukt frå eigne heimar, utan håp om å vende tilbake... Lista er lang, og kunne vore lenger. Og eg veit eg er heldig. Eg har nokon som ventar på meg, og nokon eg kan ta vare på, der regnbogen endar...



eg har ein skatt
nordafor fjorden, austafor havet,
der bølgjer vert knuste
mot utemt natur
og vatnet strekk sine armar
inn i landet, der,
mellom ruvande fjell
er ein firedelt skatt – som ventar
ein skatt som lokkar attende,
dreg lik ein magnet;
og eg kjem

for lengten er stor, og
eg veit –
det er nokon som ventar
der framme

der røter er festa og vikla i saman
- min lengt, mitt håp –
der er skatten eg vernar, der er skatten
eg ser, når eg søv, når eg vaknar
gjennom dagar med slit, gjennom dagar
med glede
er det tanken på skatten, min skatt
som stør mine steg
og vender mitt hjarte
tilbake

heim –

søndag 13. oktober 2013

Skatten i Nod


eg leiter og søkjer
ein skatt
noko stort, noko flott
av verdi
som kan fylle mitt hjarte med glede
og dagar med lukke og fred

eg leitar og ser
etter dag fyljer natt fyljer dag
fyljer natt
og eg leitar, eg leitar og søkjer
min skatt, eit kammer som glimrar
og fyller mitt hjarte med lengt

i Nod, her i Nod, slik ein tørst
slik ein svolt
eit søk etter alt det eg saknar
som gull eller sølv
eller gleder for kropp eller sjel

kven veit kva eg finn, kven veit
kva som finst, kven veit kva
kan fylle mitt hjarte
mi tid mine rom
med lys og latter og ro –

eg søkjer skatten i Nod
og veit, inst inne, at skatten
ligg gøymt i landet eg rømde
då eg svikta og snubla
og falt

og at skatten i Nod,
er alt det som leier meg
heim

lørdag 2. mars 2013

Kulde [2]



Små diamantar, ein skatt
for dei som bøyer seg djupt nok
og ser nøye nok
og trør forsiktig nok
over den stivna plenen;
Det glitrar i millionar av juvelar

Det er dette som er verdifullt,
kviskrar frosten mot mine raude kinn
og let etter seg ei sitring

ei visse frå djupet
av det menneskelege hjarte
om at dette – verdifulle
ikkje kan eigast, berre studerast frå utsida
og verdsetjast for det er,
ikkje det det (ikkje) kan seljast for