Viser innlegg med etiketten oppseding. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten oppseding. Vis alle innlegg

lørdag 13. juni 2020

Kørling

der vegen over fjellet
ikkje lenger er
ein sti
men
motorveg
på flatvalsa asfalt
og beina
ligg stødige
mot pedalar i ein bil

alt som kunne vere
vanskeleg
er sletta ut
av nokon som 
sveitta tida 
over åsane
og la hjartet sitt att
i kvart spadestikk

så kan ein surfe 
på dei gode bølgjene
og lande mot ei finsanda strand -

--

når stormen set inn
er ein hjelpelaus


fredag 29. april 2016

Vengene






det var du som lærte meg å fly, du som sette på vengene og viste meg, ein demonstrasjon gjennom timar, dagar, veker, år - saman - kvart sekund var ein gullmynt i handa - og me gjekk saman over marka, kjende vindane samle seg under dei høge fjella, klare til å løfte, bere oss framover oppover over dei regntunge dagane og vidare inn i nye og ukjente terreng - og eg såg det med eigne auge, kjende det på min eigen kropp, måtte vere i vinden, vere i regnet, vere i det grå og i det lyse, vere i det heile med heile meg; der var ingen stuntmenn, ingen vågale fuglar, velkjente med livet og krafta i naturen, ingen som kunne gjere det for meg; men du var der, heile vegen, og i dei hardaste kasta var det du som heldt vengene mine ute

så no kan eg fly med eigne venger, og tida, dette bølgjande monsteret med sylskarpe tenner og sin eigenrådige vilje til å sluke, bryte ned, dra meg mot bakken og vidare ned, berre kampen mot denne tida vil vise 
om vengene 
du gav meg 
vil halde -


søndag 26. oktober 2014

Barnet som går



kan du stoppe regnet,
la steinane rulle oppoverbakke
og graset krype attende
i frøet –

kan du stå imot fossefallet,
få ein katt til å gå baklengs
når han ikkje vil, kan du
knuse ein diamant –

leggje hendene rundt sola
og dra den ut av bane,
kan du slokke min brennande
kjærleik til barnet –

som går sine prøvande steg
ut i verda, forsiktig
litt lenger vekk frå meg,
med stadig fastare grep

om hjartet mitt –




(Søndagstema i farge og s/k)

fredag 17. oktober 2014

Vere grunnfjell




du skal vere
som grunnfjellet
under ein skog,
med god plass
til spinkle røter
i næringsrik jord

og vere stødig
som grunnfjell
om nokon må
setje seg ned,
kvile foten

før resten
av vegen
skal starte




tirsdag 19. november 2013

Kontrollert



eg skal bere deg stødig
sjølvsagt skal eg det,
eg skal bere deg med faste steg
og sikre armar
over knirkande golv, gjennom
tunge dører, under trugande fjell –
sjølvsagt skal eg bere deg,
verne deg
vere trygge armar, varme smil
du kan lene deg mot, kvile, sove
for endå er verda di under kontroll
endå, ei stund til –


tirsdag 12. november 2013

Plattform



eg kan hugse ein haustferie,
kanskje i 88, eller 89
då ein kamerat skulle reise vekk
og vi fekk låne – heilt inn i stova!
ei nintendo-maskin
og kunne spele og spele og spele
heile ferien om vi ville
spele super mario bros
til auga vart pixelerte og
øyra høyrte plingelydar kvar gong vi såg
ein mynt

så var ferien over
og maskina vart levert tilbake,
ikkje-spel-kvardagen trådde inn att
for fullt

i dag er det eit minne –
den gongen eg hadde nintendo...

eg tvilar på at son min vil hugse
kva spel han spelte
i haustferien sin

han vil truleg hugse noko anna


(Onsdagstema. Bildet over er som de sikkert ser ikkje super mario bros... Det er frå ein annan speleplattform som heiter Superblink, og er mykje i bruk blant dei minste i heime her!)