det er i vinden stemmene bur
og i solstrålane
kjem blikka frå framande grenser
her er så kalde kantar
og golvet gyngar når me går,
kan me late att auga... -
om noko
kjem ansiktet heilt nært
og vert vevd inn i blodårene,
til alt me er og alt me kjenner
skrik i smerte
over dette som ikkje er oss
men kunne vore det, ja
svært godt kunne vore akkurat oss
det er vårt eige spegelbilete me ser
når me snur oss vekk
frå dei heimlause blikka
og vårt eige hjarte som vaknar til liv
når me vågar opne opp døra
og opne opp auga
og opne opp armane
for dette vesle me faktisk kan gjere noko med
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar