desse virrande molekyla
som ein gong var meg,
den gongen eg ikkje visste
ikkje ante
fordi eg aldri hadde sett
at du var til
og så fall du inn
som ei mektig samling energi
mot auga mine
ei kanonkule
gjennom ein plankehaug
flytta om på alt som var
og berre eksisterte,
alt eg skjønte hadde vore som ein søvn
fram til denne dagen
no vakna det til live
og molekyla fann sine rette plassar,
som soldatar på geledd
eller dei siste brikkene i eit puslespel
som fell på plass
alt vart på ein måte heilt og fullstendig
då blikket på deg
ikkje lenger var ei ukjent framtid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar