Eg skriv mitt namn i sanden
Rissar det inn,
bokstav for bokstav
Ser hendene eldast,
ser graset visne
og fjella – som før var så høge
er lempelege, venlege kjentfolk
- Eg slår av ein prat,
ser ut over fjellvatnet;
Tenkjer på dei som sat her før
Eg ser mitt namn i sanden
Sakte vert det viska vekk,
bokstav for bokstav,
til ingenting står att –
Her var eg, her sat eg og tenkte,
før eg reiste meg, bukka
og gjekk
Rissar det inn,
bokstav for bokstav
Ser hendene eldast,
ser graset visne
og fjella – som før var så høge
er lempelege, venlege kjentfolk
- Eg slår av ein prat,
ser ut over fjellvatnet;
Tenkjer på dei som sat her før
Eg ser mitt namn i sanden
Sakte vert det viska vekk,
bokstav for bokstav,
til ingenting står att –
Her var eg, her sat eg og tenkte,
før eg reiste meg, bukka
og gjekk
#å kjenne seg liten
Eg har vore eit døgn på høgfjellet, under bratte fjellveggar, ved klare fjellvatn og fleire kilometer vid utsikt. Slikt landskap gjer meg alltid audmjuk, og får meg til å kjenne meg liten. Liten, men på ein god måte. Eg kjenner meg som ein del av noko større. Eg er eit menneske, i historia. Kor mange har sett dette landskapet før meg? Kor mange kjem til å sjå det seinare? Dette diktet skreiv eg i går kveld, medan eg sat på ein stein og såg utover landskapet du kan sjå på biletet over.
Tankevekkande!
SvarSlettGod natt :-)
Som alltid skriver du så fint - og jeg må tenke litt etter på det du skriver. Så heldige vi er som har denne vakre naturen. Nydelig bilde. Og heldige deg som var på høyfjellet! Håper forresten sommeren din har vært bra - og at høsten har startet på en god måte :) god helg til deg.
SvarSlettEnglepappa, du skrev som jeg var der. Å tråkke i landskap der andre har tråkket før, gjør en ydmyk. Jeg får også denne spesielle følelsen i meg når jeg er i fjellet. Da ser jeg min litenhet i det store. Jeg har tråkket mange stier, nå kan jeg ikke lenger gå så langt jeg vil, men jeg kan likevel være og ha de samme tankene.
SvarSlett