av rein plikt
ordna han med sitt eige selskap
sende ut invitasjonar
men skreiv med vilje små feil
i adressene
og sende så seint
at dei fleste kom fram
dagen etter festen
(med sinte notat frå posten)
og dei næraste, dei
som visste om selskapet
og tida og staden
og kunne møtt opp
festpynta, med gåver og godt humør
dei var trass alt dei næraste
og visste om den beste gåva:
å ikkje bry seg i det heile
dermed vart det ein stille kveld
og det gleda hans einstøingshjarte;
- verdas beste vener
tenkte han fornøgd
og sløkte lysa i lokalet
som aldri var sett i stand
søndag 1. mars 2020
lørdag 29. februar 2020
Også det som ikkje finst kan skade
kulde er ingenting
anna enn fråvær av varme,
slik mørke ikkje er noko eige
men mangel på lys
på same måten er det likegyldige ingenting
anna enn fråvær av kjærleik,
og dei hatige orda har inga vekt i seg sjølv
dei er berre mangel på omsorg, empati
men slik mørket, det tomme mørket
kan gjere ein forvirra
og redd
og kulden, som er stivna materie
kan gjere stor skade
der varmen slepp taket -
slik kan likegyldige skuldertrekk
brenne hol i eit hjarte
og orda, dei vonde orda
rive ned og trakke på
spirar som skulle strekke seg mot lyset og varmen
anna enn fråvær av varme,
slik mørke ikkje er noko eige
men mangel på lys
på same måten er det likegyldige ingenting
anna enn fråvær av kjærleik,
og dei hatige orda har inga vekt i seg sjølv
dei er berre mangel på omsorg, empati
men slik mørket, det tomme mørket
kan gjere ein forvirra
og redd
og kulden, som er stivna materie
kan gjere stor skade
der varmen slepp taket -
slik kan likegyldige skuldertrekk
brenne hol i eit hjarte
og orda, dei vonde orda
rive ned og trakke på
spirar som skulle strekke seg mot lyset og varmen
fredag 28. februar 2020
torsdag 27. februar 2020
Responslaust og fritt
det er i grunnen nett det same
kva du seier
og korleis du seier det,
om du har tyngde bak orda
eller ein lett sommarnattstone
som kunne løfta kvart einaste nedbrotne hjarte,
og om klangen var open
stemma som ein melodi;
rislande vatn for tørste sjeler -
eller om orda var som grus,
knasande tomme for innhald
som sprettballar på tørr asfalt borte
før du fekk sukk for deg
og lyden vart slukt
av dine eigne sukk
viss du berre lar stemma lyde
i einerom
kva du seier
og korleis du seier det,
om du har tyngde bak orda
eller ein lett sommarnattstone
som kunne løfta kvart einaste nedbrotne hjarte,
og om klangen var open
stemma som ein melodi;
rislande vatn for tørste sjeler -
eller om orda var som grus,
knasande tomme for innhald
som sprettballar på tørr asfalt borte
før du fekk sukk for deg
og lyden vart slukt
av dine eigne sukk
viss du berre lar stemma lyde
i einerom
onsdag 26. februar 2020
Kvardagsmenneske
eg er ein meister
i det kvardagsgrå,
glir i eitt med skuggane
men også dei skarpe konturane
sola dannar
på si ferd over landjorda;
glad om sommaren
mollstemt om hausten
noko inneslutta og mørksinna om vinteren
og om våren kjenner eg håpet gro
som ein sovande, no vaknande spire
frå det store djupet
i hjartet
sjølv me kvardagsgrå, vanlege
som glir i eitt med landskapet og tida
og snart gøymt og gløymt
i historia sine siderom
har spiren til det ustoppelege og ukuelege
i oss
når ein berre kjem nær nok
og har opne nok auge
i det kvardagsgrå,
glir i eitt med skuggane
men også dei skarpe konturane
sola dannar
på si ferd over landjorda;
glad om sommaren
mollstemt om hausten
noko inneslutta og mørksinna om vinteren
og om våren kjenner eg håpet gro
som ein sovande, no vaknande spire
frå det store djupet
i hjartet
sjølv me kvardagsgrå, vanlege
som glir i eitt med landskapet og tida
og snart gøymt og gløymt
i historia sine siderom
har spiren til det ustoppelege og ukuelege
i oss
når ein berre kjem nær nok
og har opne nok auge
tirsdag 25. februar 2020
Denne natta
eg var i ferd med å tømme hjartet
endå ein gong vrenge det
la dei tynne solstrålane brenne
seg veg gjennom sovande vev
denne natta, som først var tåke
og eit botnlaust svelg å trø inn i
er no som ein port, ei opning
inn til ei anna verd - eit anna liv
mandag 24. februar 2020
Stein?
kva gjer denne steinen her?
altså, akkurat denne steinen,
akkurat her?
berre ligg i ro
som steinar ofte gjer,
men på ein provoserande måte,
liksom smiler med plirande auge, spottande
utfordrande
- våg å flytte meg --
ja, kva gjer denne steinen her
så langt frå fjellet
så langt frå steinrøysa i fjellsida,
liksom flytande oppå molda
som ein tankbåt på ope hav - tung i sjøen
ei seig masse
urørleg
forsteina
stille
å, så vill ein kan bli i blikket
av slike provokasjonar;
kva gjer du her, vesle stein?
har du ikkje ein annan, betre stad å vere?
hm?
altså, akkurat denne steinen,
akkurat her?
berre ligg i ro
som steinar ofte gjer,
men på ein provoserande måte,
liksom smiler med plirande auge, spottande
utfordrande
- våg å flytte meg --
ja, kva gjer denne steinen her
så langt frå fjellet
så langt frå steinrøysa i fjellsida,
liksom flytande oppå molda
som ein tankbåt på ope hav - tung i sjøen
ei seig masse
urørleg
forsteina
stille
å, så vill ein kan bli i blikket
av slike provokasjonar;
kva gjer du her, vesle stein?
har du ikkje ein annan, betre stad å vere?
hm?
Etiketter:
frustrasjon,
natur,
stein,
tøys
Abonner på:
Innlegg (Atom)
