søndag 1. mars 2020

Plikt og redning

av rein plikt
ordna han med sitt eige selskap

sende ut invitasjonar
men skreiv med vilje små feil
i adressene

og sende så seint
at dei fleste kom fram
dagen etter festen
(med sinte notat frå posten)

og dei næraste, dei
som visste om selskapet
og tida og staden
og kunne møtt opp
festpynta, med gåver og godt humør

dei var trass alt dei næraste
og visste om den beste gåva:
å ikkje bry seg i det heile

dermed vart det ein stille kveld
og det gleda hans einstøingshjarte;
- verdas beste vener
tenkte han fornøgd
og sløkte lysa i lokalet
som aldri var sett i stand


lørdag 29. februar 2020

Også det som ikkje finst kan skade

kulde er ingenting
anna enn fråvær av varme,
slik mørke ikkje er noko eige
men mangel på lys

på same måten er det likegyldige ingenting
anna enn fråvær av kjærleik,
og dei hatige orda har inga vekt i seg sjølv
dei er berre mangel på omsorg, empati

men slik mørket, det tomme mørket
kan gjere ein forvirra
og redd

og kulden, som er stivna materie
kan gjere stor skade
der varmen slepp taket -

slik kan likegyldige skuldertrekk
brenne hol i eit hjarte
og orda, dei vonde orda
rive ned og trakke på
spirar som skulle strekke seg mot lyset og varmen



torsdag 27. februar 2020

Responslaust og fritt

det er i grunnen nett det same
kva du seier
og korleis du seier det,
om du har tyngde bak orda
eller ein lett sommarnattstone
som kunne løfta kvart einaste nedbrotne hjarte,
og om klangen var open
stemma som ein melodi;
rislande vatn for tørste sjeler -

eller om orda var som grus,
knasande tomme for innhald
som sprettballar på tørr asfalt         borte
før du fekk sukk for deg
og lyden vart slukt
av dine eigne sukk

viss du berre lar stemma lyde
i einerom 


onsdag 26. februar 2020

Kvardagsmenneske

eg er ein meister
i det kvardagsgrå,
glir i eitt med skuggane
men også dei skarpe konturane
sola dannar
på si ferd over landjorda;

glad om sommaren
mollstemt om hausten
noko inneslutta og mørksinna om vinteren
og om våren kjenner eg håpet gro
som ein sovande, no vaknande spire
frå det store djupet
i hjartet

sjølv me kvardagsgrå, vanlege
som glir i eitt med landskapet og tida
og snart gøymt og gløymt
i historia sine siderom
har spiren til det ustoppelege og ukuelege
i oss

når ein berre kjem nær nok
og har opne nok auge 


tirsdag 25. februar 2020

Denne natta


eg var i ferd med å tømme hjartet
endå ein gong     vrenge det

la dei tynne solstrålane brenne
seg veg gjennom sovande vev

denne natta, som først var tåke
og eit botnlaust svelg å trø inn i

er no som ein port, ei opning
inn til ei anna verd  -  eit anna liv



mandag 24. februar 2020

Stein?

kva gjer denne steinen her?
altså, akkurat denne steinen,
akkurat her?

berre ligg i ro
som steinar ofte gjer,
men på ein provoserande måte,
liksom smiler med plirande auge, spottande
utfordrande
- våg å flytte meg --

ja, kva gjer denne steinen her
så langt frå fjellet
så langt frå steinrøysa i fjellsida,
liksom flytande oppå molda
som ein tankbåt på ope hav  -  tung i sjøen 
ei seig masse
urørleg
forsteina
stille

å, så vill ein kan bli i blikket
av slike provokasjonar;
kva gjer du her, vesle stein?
har du ikkje ein annan, betre stad å vere?

hm?