Viser innlegg med etiketten meining. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten meining. Vis alle innlegg

søndag 1. november 2020

Noko å døy for

eg som har så mykje

å leve for,

dette som dyttar blodet rundt

og gir meining til det auga ser;


eg har noko å døy for,

eit nybrottsland bortanfor alt

og dette landet

lever og pulserer under huda

 

difor har menneska eg møter verdi

difor vil eg kjempe mot uretten

difor vil eg møte morgonlyset med gledesrop

difor vil eg bøye meg når det trengs

og stå støtt så sant eg kan

og gå endå ei mil

om eg må

 

for det som er verdt å døy for

er også verdt å leve for

og det verdifulle livet

har ei retning som gir ro 

til å fokusere

 

søndag 9. august 2020

Nykonstruksjon

å stupe inn i boka
er som å stupe inn i ein snøstorm;
bokstavane piskar mot huda
        fykande mursteinar i vinden
og den underliggjande bodskapen
bøyer heile skogen, legg den flat

etterpå
er det stilt

heilt stilt

eg kan gå mellom restane av felte tre
og bokstavsteinane strøydde i snøen,
plukke dei opp bit for bit
studere, undre, leggje saman og trekke frå
til meininga stig fram
som eit slott
bygd på nyhogd tømmer
og mursteinar lagt i system 


søndag 26. april 2020

Meininga i si heilskap

dei hutrande bokstavane
slo seg saman
på jakt etter meining

sette seg ned
i tett fellesskap,
gav kvarandre varme
i nattekulda

vart stadig sett saman
og snart rekna som 
ein gjeng

- så her står de
seier dei forbipasserande;
ser ikkje lenger individa
berre heilskapen

og meininga står å lese
på ulikt vis
på innsida av auga som stirrar -

sjølve har dei gitt opp,
ser ikkje lenger poenget
med å leite

har nok med kvarandre


lørdag 16. juni 2018

Grana




midt i den store skogen
stod ei høgreist gran

ikkje noko menneske hadde planta treet
heller ikkje vatna eller stelt det;

ein dag kom ein mann til skogen
og hogg ned den høge grana

han hogg av greiner
og skrapa av barken
og flisa opp all veden

så kokte han flisene
i ei kjemisk blanding
og delte blandinga i to;

den eine halvparten valsa han ut
og cellulosen vart til kvitt papir,
tynt og firkanta og glatt;
det la han i kopimaskina
og over veker og månadar og år
vart papirbunken sakte, men sikkert,
dag for dag – mindre
utan at mannen brydde seg større –

av den andre halve blandinga
laga han finare, meir avansert papir
og trykte på bilete og tal;
snart kunne han leggje fine pengebunkar
trygt i safen
og han brukte resten av sitt liv
på å vakte safen
- sørge for at pengane låg godt…

men skogen fortsette å vekse
og ingen ville nokon gong ta notis
            av stubben
som stod att der grana ein gong stod –


lørdag 16. mars 2013

Skjebne



Eg trur ikkje på skjebnen
- at der skal ligge ei slags meining bak
alt som skjer,
eller at alt skal vere tilfeldig
og vi er overgitt til eit spel utan reglar

Eg trur ikkje på skjebnen
eller karma
Eg trur på Han som gir meining
til, og som regel på tross av,
alt eg møter
Og som er eit føreseieleg fjell
midt i mitt opprørte livshav

Han som er stranda eg vil kravle i land på
når båten min har kjempa mot den siste
brottsjøen, og tapt
spytta ut, kald – sliten

Skjebne? Nei, eit barn
stille sovande i handa
til Ein som har kontroll