likskapen mellom eit måkeskrik
og stemma som mumlar inst i øyret
når eg høyrer orda du lar vere å seie til meg
er påfallande stor
det er som akslingen i eit stort sykkelhjul
skramlar rundt, med øydelagde hjullager
og knekte spilar
nektar likevel å gje slepp
på si eiga historie, held fast, knugande
med sanninga skjult mot hjartet
og auga på leiting etter ein utveg;
men orda dine kviler stille
i rommet der alle usagte ting bur
og alle mine protestar til tross
vil luftbølgjene aldri kome min veg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar