to par nevar
- noko som ikkje er nevar
men eit blankslipt knivblad
av noko anna
enn metall
sakte roterer dei
midt i hjartet mitt,
gjer tilfeldige utfall
når eg minst anar det
skal
skal ikkje
og du
endå du ikkje veit det
er det du som er sjølve rommet, du er lufta
du er golvet og veggane
og kjensla av å vere i eit rom
så går hendene laus på kvarandre
og eg kjenner smerta
som eit usynleg knivstikk i auga
når du går frå meg
svinsande nedover vegen
som om lufta er full av konfetti
medan det som fell
er mitt eige, fresande blod
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar