Under is

du islagte hjarte

du som endå bankar, men skjelv

i di eiga kulde

du som pulserar

av håp

og lengtar

etter vår

og veit

at noko må skje –

noko må breste, noko må knuse

noko må gå under

før det nye kan tre inn

og livet igjen kan strøyme

i dine tinte årer

du islagte hjarte

du som lengtar

rop di naud, ja rop di redsle

for eg veit

at det finst ein som høyrer