Gullskyer kjem drivande innover
fjorden
Snart
regnar det stjernelys
Eg spring
sikksakk mellom strålane,
plaskar med
lengtande føter
i
gullpyttar, stjernepyttar,
bli-og-ver-deg-sjølv-pyttar,
strålar som
slår mot bakken,
teiknar eit
bilete av framtid
i grusen,
der eg sparka fotball
og slo hol
på kneet då eg var liten
no spring
eg, med opne hender
mellom
stjernelysdråpane
prøvar alt
eg kan å sleppe unna,
samtidig
som eg håpar,
eit stille,
stille håp,
at dei likevel skal treffe
--
Fantastiske ord, om å ville/ ikke ville på samme tid, slik leser jeg dette.
SvarSlett