Siger

Igjen ser vi kampen utspele seg

like under fotsolane våre

Med uana krefter, planta

i frøa, bryt spirene gjennom døden

sitt tunge teppe

Sprengjer seg veg gjennom lag på lag

av det som var før,

det som no er borte, visna

og trakka ned

Lenge har dei lege og venta, kjent

frosten sitt jerngrep,

døden

som med iherdig iver har undertvinga

kvart minste teikn

til livskraft og vilje til endring

Det går som det plar gå

i dei fleste kampar mellom godt og vondt;

Det gode vinn – til slutt

av den enkle grunn: At livet

ikkje kan undertvingast

Døden skaper død, men

så lenge der er den minste kime,

det minste, mikroskopiske teikn til liv,

må døden gje slepp

til slutt