Det er rart å sjå
korleis
greinene strekk seg oppover og
utover i
tome lufta
strekk seg
mot noko berre treet kan sjå
Noko å
strekkje seg etter,
tenkjer eg,
må vere
bra, tryggande kanskje
Noko å lengte mot, lengte etter
lengte til
eller
kanskje lengtar det frå noko
Lengtar
etter å reise seg frå bakken,
riste molda
av røtene og vere fri
Kunne vere
sin eigen herre (eller eige tre)
og forlate
alt, alle plikter og sorger
Alle blad
ein har mista
og knekte
kvistar
som raslar
og rotnar på bakken
og stadig
minner om det som var –
Eller
kanskje strekk det seg,
berre for å
strekke seg
Tøye
slitne, støle fibrar…
Det er
ikkje godt å seie
Noko
Einaste eg
veit, er at det faktisk strekk seg,
lagar
skugge eg kan sitje i
at det i alle fall er fint
for meg
Fint skrevet - og det er så rart når jeg leser diktene dine, for jeg kan legge noe helt annet i det og trekke noe helt annet ut av det, enn det du kanskje har ment...er ikke det rart? men på den måten kan du treffe et mangfold :) og det tror jeg du gjør. iallefall treffer du meg rett som det er - og du skriver helt fantastisk. Du burde gi ut en diktsamling :) for dine ord er verdt å lese. Takk også til deg for dine fine ord til meg i dag - de varmet. Ønsker deg en fin uke videre. :)
SvarSlettOg har du sett hvordan treet alltid strekker seg oppover? Selv om det knekker, vokser det videre....finner en ny vei. Treet har visdom å gi oss, det tenker jeg alltid. Selv om storm og uvær forsøker å stoppe det, vil det alltid videre fram.
SvarSlettSpirea: Takk for gode ord! Ja, det er det som er så fint med dikt, ein kan prøve å skildre ein tanke eller ei kjensle, og så får andre heilt andre ting ut av det.
SvarSlettAnne Britt: ja, det er utruleg fascinerande å studere den livskrafta og livsviljen som er lagt ned i naturen. Trea er absolutt gode eksempel på slikt, for ikkje å snakke om løvetanna!