tirsdag 8. september 2020

Vente seg sjølv

noko ventar på djupet

noko anna ventar

med høglytte steg over gamle golv

i ein annan etasje

 

aldri kan me vite

kven som ventar

når me opnar dørene,

eller om dørene let seg opne

før me veit

kven som ventar

 

og det som ventar

ventar også me

 

kanskje er det oss sjølve som går 

med knirkande sko, avbrotne steg

utan å vite

 

utanfor vindauget sit den vesle fuglen og plystrar

og det er der, akkurat i den melodien

hjartet har sin eigentlege heim

 

 

mandag 7. september 2020

søndag 6. september 2020

Stup

dette kunne vore ein stein
eller ein mur
stein i eit hus,
eit tårn i skyene

eit gjerde mot stupet
eit stup
eller fallet utfor stupet

det kunne vore ein fugl
som falt utfor
stupet
og tok til vengjene og flaug
vekk

det hadde vore noko
anna enn berre eit dikt


lørdag 5. september 2020

Etterskjelv

eg skriv ned etterskjelvet
i området
der den store bomba fall

skriv bølgjene som dirrar i bakken
medan pennen ristar mot papiret,
prikk følgjer prikk
i urolege mønster

så står det her
svarte strekar
er alt som er att
av energien

papiret hugsar ikkje bomba
berre etterskjelvet --


fredag 4. september 2020

Kløe

slik kan det klø i fingrane
som ein liten centimeters
klaring
mellom meg
og det eg lengtar etter

senene som strekk seg
musklane som trekk seg
saman
og heile armen dirrar
av denne viljen, kløen
etter å nå

fram

og lyset i auga
får dobbel styrke
utan at det hjelper




torsdag 3. september 2020

Paratid

her set me startstreken
-
den som kryssar
må møte vind utan kraft
og regn utan vatn

ein song om vinter
eit hjarte av snø

eit fjell som grin
ørnar som stupar som piler

ei elv utan straum, ein skog utan tre
ei eng utan blomar og gras

ei marihøne
som har gått seg vill

dører, vindauge
utan opning, utan utsikt

ein dag der tida står stille

så set me målstreken her
-
og let att klokka


onsdag 2. september 2020

Gåte

du er ei gåte -

fingertuppane dine
dansar tause
over huda

lyden frå regnet
smeltar saman med undringa
i auga mine

dannar strekar og figurar,
ei samansetting, eit bilete
av noko ukjent, noko
eg ikkje forstår

men kreftene er sterke, dreg meg mot seg
som eit insekt mot lyset

eg veit om faren, kjenner
vegen mot ein sikker undergang,
likevel let eg meg dytte framover
mot gåta
inn i gåta
let meg gå vill        i gåta -