Imitasjon #7

Imitasjon #6

Imitasjon #5

Imitasjon #4

Kan denne spegelen lagre

alle orda, alle fraser som er sagt,

både av godt og vondt

og bere det med seg

til alle dei som seinare står her

og vurderer seg sjølv

- eller, vurderer den personen

som dei andre trur at dei ser

når dei ser det som spegelen viser –

og lar orda henge i lufta, orda

strekke sine lange fangarmar,

som usynleg tåke

og fylle rommet, heile bildet?

Det kan jo vere,

kva veit vel vi

om speglane sitt indre liv

i alle tilfelle

er det beste å vere forsiktig med orda,

så det som kjem attende

er godt –

Imitasjon #3

Imitasjon #2

Sakte let eg vinden fylle alle

porene i huda mi, fylle

blindvegane i livet, alle skjulte rom

eg har halde lukka og låst

Eg let vinden sakte fylle alle

mine tankar og rørsler,

til eg vert usynleg, flyt i eitt

med bakgrunnen

forgrunnen

og alle andre grunnar eg har

til å ville forsvinne frå dette punktet

Vinden fyller sakte alle mine

motiv, alle tankar eg har

om meg sjølv og alt det andre

rundt, alle mine skisser

av korleis ting burde vere,

let vinden blåse det bort

så eg kan bli eit lukkelegare menneske –

Alle vindar let eg sakte fylle

mitt indre, let dei leike

i årene mine, kjenner eg vert fylt

av rørsler, fylt av framdrift,

fylt av ei lengt

etter å bli heil

Imitasjon #1