Viser innlegg med etiketten anger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten anger. Vis alle innlegg

torsdag 26. november 2020

Anger

slike ord som aldri er sagt
utan å falle som småstein
i milliontal
over kanten på stupet

fell mot bakken
som massen til eit fjell i fall
og lyden av eit lyn
i natta

ord som du prøver hale opp att
men må sjå
forsvinne i djupet
utan å vite kva dei treff --

ei knusande tyngd
i fjørlett pust


søndag 8. juli 2018

Det blinde regnet #4




straumen av levd liv
nedover fjellsida –

ei elv av brukte tankar
ferdigdrøymde draumar
ord som har gjort sin misjon

ein straum av grumsete blikk
lydar utan kraft
handlingar ingen fekk sjå

og håp…
fortsatt så sprekkfullt av håp
at elva fordampar

fyller himmelen med tunge skyer
før den siste, vesle resten når havet
som ein bekk av anger og hjartesår


fredag 29. mai 2015

Ingen veg tilbake




brenn det ned, ropte vi
så brann vi det ned

etterpå gøymde vi oss skjelvande
i skuggen av noko stort
som hadde vore

lengta litt tilbake


fredag 2. mai 2014

Tapte fordomar




alle mine tapte fordomar
vandrande som skjelvande gjenferd
i mine for lengst slitte klede,
smiler sine usynlege smil
frå ei tid som aldri kjem att

mine tapte fordomar
alle dei tankar eg har tenkt,
som no heng som slitte filler
i ruinane av ein by
som er sletta frå kartet

kor gjerne eg skulle gått tilbake
sett byen då den var ny,
gått i nyvaska klede
på asfalt som endå var varm;
då skulle eg knust alt saman
hive kleda på bålet og pløygd opp asfalten
med friske tankar, i håp og glede

men mine tapte fordomar
er utanfor rekkevidde,
eg må leve med gjenferda
mine skranglande skjelett i skapet
og aldri vil dei tape seg meir enn no –
eg forsonar meg, forsonar meg
det er ingen annan veg å gå
alle mine tapte fordomar
får vere tapte, utanfor rekkjevidde

eg snur ryggen til
let dei labbe etter meg langs vegen,
medan eg prøver så godt eg kan
å vere ein annan, skilje meg ut
frå den eg ein gong var

lørdag 12. oktober 2013

Støv


det er lenge sidan eg stengte denne døra

det er så lenge sidan
at eg har gløymt når det skjedde
gløymt tida
og kvifor

nøkkelen har eg forlagt
eller gløymt
eller kanskje eg mista den
med vilje

truleg helst det siste

for denne døra skulle aldri opnast att
det visste eg 
eg hadde bestemt meg
aldri, aldri meir

-

men tidene går, årstidene skiftar
og eg er eldre
eg veit meir

eg er ein annan i dag enn då
og lengtar etter å sjå
kva som finst
der bak døra

-

eg kan ikkje anna enn å kikke
sjå glimt, fragment og oppløyste bilete
av det som kan finnast
det eg veit er der

eg står med auget mot nøkkelholet
og prøvar sjå forbi
tretti år gamalt støv -

prøvar å forstå
kva som skjedde
prøver å fatte kva eg har tapt, eller spart...