håpet krystalliserer seg
først som ein dråpe, stadig seigare
frå sjela sine ytste greiner
fell mot bakken
som ein utstrekt tråd, frå eit nullpunkt
og inn i dette som vert stadig fastare
og lag på lag
vert den tynne tråden snurra rundt hjartet
til det ligg innkapsla og trygt
fordi ein ikkje lenger berre trur
men har funne visse
om håpet sitt endå ukjente utgangspunkt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar