spegelen gløymde ut fjeset mitt
i ein saktegåande prosess
på om lag to år
så sakte gjekk det
at eg ikkje la merke til den sakte utviskinga
før du ein kveld
festa auga på meg i glaset
sjå, sa du
og eg løfta blikket,
såg at halve fjeset var vekke
og resten hadde dette gustne lyset
me tenkjer på når me høyrer ordet gjenferd
så rart, kviskra du, at du forsvinn
på denne måten
endå var det nokre månadar att
til heile spegelbiletet var borte,
men på den tida hadde eg slutta å opne auga
ingenting spelte lenger noko rolle
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar