På veg til intervju

ei lita
knøttlita
pittepittelita
frykt
har bite seg fast
i anklane mine,
held att
vil ha meg
til å stoppe

du er så lita
du frykt
seier eg,
prøver å overhøyre, oversjå, overføle
dei klamme fingrane
som klorar seg inn i huda

slepar med meg denne frykta
bortover asfalten, høyrer skrapelydar
frå føter som strittar imot

det var då voldsomt, då
at du som er så liten
skal vere så vanvittig sterk
tenkjer eg,
kjenner at ho har fått betre tak

det er som å vasse i saktestivnande betong

veit
at anten må eg overgje meg og snu
eller så må noko anna
noko drastisk
gjerast, som å setje fram trugsmål

- eg byrjar å danse, seier eg, her, midt i gata, eller
- eg byrjar å synge, eg meiner det, om du ikkje slepp no
kjem eg til å fortelje ein vits, eg kjem til å
le av sveisen deira
skoa deira
eg kjem til å dumme meg ut, med vilje

høyrer du; med vilje!

eg kjenner sigeren i stemma
og den vesle frykta let føtene mine gå