Kvile i seg sjølv

midt i jakta
stoppar ho opp

føtene står som limt i grusen
skuldrene senkar seg
inn i ei ny stille

auga kviler på den blå himmelen
som fyller ut tomromma
mellom viftane bjørkegreiner
og suset gjennom skogen
fyller øyra

her
akkurat her
vil eg stå
tenkjer ho  -  ja,
kvifor ikkje her -

det er noko framandt i nettopp denne lufta
denne plassen, akkurat her
og no

finn ho ut
kva det vil seie
å kvile
i det ein har

Ein pust på nasjonaldagen

kvar einaste meter ligg lagra

i skosolane

som ei skrustikke som sakte

festar grepet

og varmen trengjer inn til huda

varmar alt innanfor ullkleda

til termostaten burde slå seg ut

utan å gjere det

det einaste som hjelper då

er ein pust i bakken,

nokre minutt i stille ettertanke

og lite press

på føter og hud

og næringstilgangen?

på slike dagar

er chips det same som potet

is det same som vatn

og pølse det same som fisk –

Kviledag

Treet

det veks eit tre

bak framande horisontar

dette treet skal du klatre i,

du skal svinge deg opp i greinene

få eit overblikk over verda

som du aldri før har sett

sitte på ei grein, svinge med beina,

kjenne at det er noko anna, noko nytt

så annleis enn dine grå bakgater, dine gjeremål

dine må og bør og skal og viss og om og men

for det er dette som er det verkelege livet,

det er dette du skal gripe tak i, med heile deg

og aldri -

aldri, aldri sleppe taket

Inn i bildet

Eg vandrar

inn i bildet,

vert oppslukt

av det som ventar

innan for rammene,

bak laga av trykksverte

og konturlause draumar

dette er eit stille rom

for langtgåande føter,

eit pusterom, ei flate

eg kan krype inn i

puste lange, tunge inn-

puste

ut –

(Weekend in black and white)

Stilla

1
det er så stille -
eg kan høyre mine eigne tankar
suse rundt, lande
og slå seg til ro

utan å finne svar 
eller forstå kva spørsmålet var

av og til er det nok
å berre vere

2
som i ein kokong
legg eg tankane og strevet til kvile

set deg ned
seier eg til meg sjølv

og set meg

3
du skal tidsnok opp att
og ut

og snart nok måtte arbeide og streve
og tenke - meir enn å vere

kvardagen kjem snart attende
susande som eit prosjektil,

materialisert som noko handgripeleg heilt,
noko det nesten er mogleg å ta på

-

nett no vil eg difor kvile
i det usynlege



(Fototriss)

Parkering

Her vil eg parkere

Tankane mine

Kjenslene mine

Engstingar, tvil

Alt som legg seg som eit støvlag over sjela

Mattar overflata

Gjer verda uttydeleg, sløra

Og meg sjølv – gjennomsiktig og flat

Her vil eg parkere

Meg sjølv

Setje meg på ein benk

Sjå på fuglane, sjå på bilane, bussane

Sjå alt, utan filter

Trekke inn verda, trekke inn livet

Puste ut alt det svarte,

sotet etter brente bruer, brente håp

Parkere alt

Kjenne sekunda tikke mot huda

Kjenne at verda snurrar gjennom æva

Parkere meg sjølv, som ei levande brikke

midt i skaparverket

(Mitt bidrag til Tina's picstory: P)