Tenk
å kunne knele her
så
nær, så sårbar
med
alle tankar utbretta, alle håp rissa ned
som
grå skisser i hendene mine
og
eg løftar dei fram
tek
rundt handa til barnet,
slik
eg veit at barnet ein dag
vil
halde rundt mi hand
når
eg ikkje lenger har styrke til å møte dagen
og
nærmar meg den usynlege porten
til
noko betre
Tenk
å kunne knele her
så
nær deg, så sårbar du er
og
likevel – det er du som er den sterke
av
oss to

Nothing like the sun shining through a forrest
SvarSlettSå vakkert! nok en gang..., det er noe helt spesielt med orda dine som treffer meg så.
SvarSlettHar jo tenkt mange ganger her inne at det bare MÅ bli bok av dette, og for meg som har vært så lite online den siste uka ble det nesten det i kveld :-) takk du som deler så raust med oss.
Å ja!! neimenn om det er størrelsen det kommer an på ;-)