Som før

Når eg ser i gamle album

med gulna, falma bilete

av tider som ikkje lenger finst,

får eg ei kjensle av noko fjørlett

Noko som stryk meg forsiktig over huda

som ei stille kviskring i skogen

eller mumling frå ei kveldsbøn

under tunge vinterdyner

Noko grip fatt i meg, dreg meg til seg

og inn i seg, som eit dragsug etter vinden

eller som ei bølgje

som dyttar meg inn på ei ukjent strand

Eg ser på husa, fjøsa, kulturmarkene

og menneska

med alvorlege fjes, nesten sørgmodige

Born som står rake,

born som stirrar roleg mot kamera,

og det er rett før, sekundet før

dei trekk på smilebanda

og spring ut i leiken att

Og det er rett før dei alvorlege vaksne

med dei slitne fjesa

fortel ein vits – eller kanskje like etter,

og at dei har samla seg inn i siste liten

Rett før, og like etter

noko anna, noko som var kjekt

og som dei syntes om

men som aldri kunne komme med

på biletet

Eg reknar med det var slik då,

for det er slik no,

inst inne er menneska som før

og

dei som ser i mine album

om hundre år

vil aldri kunne fange inn essensen

av det som var

berre overflata av alle ting