Termometertur

Min urolege kropp

og mitt bankande, nervøse hjarte

er rastlause i møte med

dagen

og natta

og morgon og kveld,

nesten alltid er det noko:

noko å kvi seg til,

noko å frykte, noko å lengte

seg vekk frå

noko å håpe at aldri vil skje

Min urolege kropp,

som herja av feber,

treng ein termometertur

gjennom vinterstille skog

Langs stiar som teier

same kva eg seier;

Mellom tre som kviskrar: “Slapp av!”

same kva eg seier;

Over steinar som smiler og blunkar til meg

og gjespar, svært synleg,

same kva eg seier;

Skogen har høyrt alt før,

og gir meg diagnosen og medisinen

med eitt og det same;

For uro: Ein tur i skogen!

For rastløyse: Ein tur i skogen!

For alt anna: Ein tur … i skogen!

Når eg kjem heim att

er hjarta mitt roleg,

og kroppen har funne sin ro

trass alle verkande musklar

og utslitne øyrer, av all stilla