mandag 15. september 2014

Intensjonen




det er noko som heng att
i dei bratte bakkane,
mellom dei arbeidande sine hus
og fortida
som endå ikkje er gamal nok –

sjølve intensjonen bak draumane,
tankane som ein gong bygde
ei grend
i eit terreng for skråstilte maur,
der menneska gjekk til og frå
med sine byggesteinar, sine liv
til alt stod der, var til –

endå er det noko som heng att
i dørene, i vindauga
i hustaka si stirring utover fjorden,
ein stille vibrasjon – ein respekt
for fjella, for steinen
for nevane som skal jobbe –

sjølve intensjonen bak draumane,
tanken om ei framtid
for seg og sine,
bak tause blikk, hardbarka ansikt
og herda nevar
etter dagar og netter med slit,
bur håpet

sjølve intensjonen –

søndag 14. september 2014

Fragmentert heilskap




Eg har ingen grensedragningar
i mitt indre,
ingen trekte linjer
eller varselskilt
melder overgangar
mellom mørke og lyse sider

Der er ikkje noko skilje
mellom vilje og handling,
mellom fredelege områder
og områder som ynskjer krig;
Det er mr. Hyde du møter i døra, smilande
og dr. Jekyll luskar rundt i mørke bakgater

Alt flyt i hop, til ein heilskap,
og dei ulike fragmenta er mangefarga –

Eg er som ei sommarfuglvinge;
Der er fargerike oversider
og mørke, mindre fine undersider –
men alt er del av same vengja

Den eg er



den eg var
den gongen eg var leire
og nokon dreidde og vende
til dei var nøgde –
(eller i det minste måtte innsjå
at det ikkje var meir å gjere)

den eg var då,
den meir uskuldige sida
får eg vel seie,
er ikkje lenger den same




eg innser at ting er endra,
alle premissane eg vart gitt
er vende –
dei er ikkje borte, berre annleis
og verda har ei noko anna form
enn den eg såg for meg
heime på guterommet

likevel, eg er på eit vis den same
og klorar meg fast,
lik mose på berga,
til eit liv eg har lært å bli glad i





i morgon går eg vidare
endrar form, nok ein gong
og det kjem nokon etter,
nokon eg prøver å forme
etter beste evne
til å passe som eigne delar i spelet,
gje dei ein grunn dei kan stå på

og veit, på mitt djupaste plan
at også dei vil endre seg –
i morgon er vi alle nye,
på godt og vondt,
og må venne oss til noko nytt
nok ein gong