så er
det dagen
som
rista sine frø
over
stien –
det
lysnar snart etter natta
og
eg høyrer songen
frå
dei som går etter
og
vatnar dei første spirene
så
ømt, så håpefullt
og
eg høyrer latteren
til
dei som dansar
i
sine lette sommarsko
under
blømande frukttre
og
veit –
det
er no først det startar
for
etter dei
kjem
dei litt tyngre stega
- men
fortsatt glade -
til
dei som ber korgene
og
plukkar med seg frukta,
ber
den heim til sine born
og
kjærestar og håp
og
et samla rundt bordet
alt
dette kan eg høyre
her
eg går
og
klappar jord over frøa;
ber
ei stille bøn
om at ingen marsjerande hærar
må krysse stien –
Så vakkert dikt å møte morgenen med. Tusen takk!
SvarSlettHvor er det smukt fortalt!:)
SvarSlett