å
desse orda mine
kor
dei sviktar,
kor
dei er eit svik
mot
tankane, kjenslene
alt
eg er
i
ei fargestrålande verd
der
eit augekast
eller
tause ryggar
seier
så mykje meir
og
så mykje meir presist
det
tunga prøver å formulere
kunne
det berre finnast ord
med
smak og farge og substans,
som
kunne kastast gjennom lufta
like
lett som desse lydbølgjene
ord
som kunne gi heilare bilete,
meir
fullstendige visjonar
og
ei oppleving
av
kva eg verkeleg ynskte å seie –
Å KOMMUNISERE ER IKKJE ALLTID SÅ LETT..
SvarSlettMEN SYNS DU ER DYKTIG TIL Å ORDLEGGE DEG :-)