lørdag 23. januar 2016

Kort besøk (Ode til vinteren)



1
du kom fykande
i den stilleståande vinden

kraup under bakken
røta deg i frossen mark

steig opp gjennom graset
dekka verda med ditt sukk

eit lite sekund av æva
stod tida heilt heilt stille




2
du drog med seige steg
føter som slepa over marka

sakte trekte du deg attende;
eg stod undrande att

ynskte å be deg bli
men orda smuldra til støv





3
så venta eg i ørkensanden
let vengjene teste lufta

medan sola steig i aust og
gjekk ned i vest – i rullande rytme

dette er ei ventetid, seier eg
kviskrande til mitt eige hjarte

for vissa om deg er endå
eit stilleståande sekund – du kjem att

du må
kome
att…



fredag 22. januar 2016

Audmjuk snømann



utan ord,
bøygd under tyngda
av sin eigen fjorgjengelegdom

står han sine kvadratmillimeter
i stille undring;
tenkjer på dette underlege

at ut av snøen, nærast tilfeldig
rullande over snødekt mark
steig ein kropp, fekk form

fekk armar og hovud og ansikt,
vart stilt fram som eit under:
her, slik, ein snømann!

blant andre milliardar snøfnugg
og endå fleire vassmolekyl
vart det altså han som fekk sjansen

og no, utan eit ord
sig han saman under tyngda
av dette ansvaret, denne plikta;

vere eit eksempel for sin art,
eit bilete brent i barnesinna:
så er det altså slik ein snømann er –




lørdag 16. januar 2016

Dei tause kjempene



1
dei store kjempene,
stille vaktarar –

held landskapet saman
med langstrakte røter
skjermande blad
og usvikeleg taus soliditet




2
stille kler skogen på seg
den nye drakta

let seg kle i lys
i møte med døden




3
den nakne sanninga,
når glitteret har bleikna
og staffasjen borte –

i vinterdagen står sjela att
avkledd, nølande
søker etter kjelder til lys



(Fototriss)