torsdag 26. september 2013

I vindauget #2



Eg ser deg i vindauget
Lengten i blikket
fyljer fugledansen på himmelen

Dei svevar fritt, dei svevar høgt
Som eg, som du
Ein leik over enga – i medvind

I vindauget ser eg to glade auge
Dei stirrar som ville dei fly,
flyte på fridom i vinden

Det er dine auge eg ser,
din kroppslege lengt
på andelaus flukt

Det er du som står der,
Ein heilt synleg skugge i glaset,
eg ser deg, eg veit du er min

Medan fuglane flyg her ute,
leikar i vinden, flyt gjennom dagen
Vårt håp, vår kjærleik, vår lengt

For eg kjem, eg bankar –
Døra står ulåst, opna på klem,
Eg set mine sko tett attmed dine

onsdag 25. september 2013

I vindauget



Eg ser ut vindauget
med lengt i blikket
Fyljer fugledansen på himmelen

Dei svevar så fritt, dei svevar
så høgt
Ein leik over enga – i motvind

I vindauget ser du to triste auge
Dei stirrar som ville dei fly,
lengtar mot fridom i vinden

Det er mine auge du ser,
mi kroppslege lengt
etter andelaus flukt

Det er eg som står der,
Ein usynleg skugge
Ein som ingen kan seie er til

Medan fuglane flyg der ute,
leikar i vinden, flyt gjennom dagen
Mitt håp snur snart om til hat

For ingen kjem, ingen bankar –
Mi dør står ulåst, opna på klem,
I gongen eitt einsleg par sko

At the dead-end part of heart



It’s the turnarounds of life;
Watching bodies fade to dust
You can’t stop the faceless dreams
It’s hard, it’s tough
The feelings stings upon your soul
like winter frosts, like needles
through your heart

Walking down the dead-end roads,
brings nothing else but ache and fear
Confusing thoughts like stumbling feet
in bumps of true life feelings
When did they occur?
I’m at the dead-end part of heart
Where my soul is paying dues to life

mandag 23. september 2013

Grensevaktene



vi sette opp gjerde
frå høgste snaufjellet
og heilt ned til fjorden

her skulle ingen vere i tvil
om kor grensa gjekk
og kva vi var villige til å tole –

det var slett ikkje mykje;
vi skaut kvar einaste forvilla sjel
som våga setje foten over grensa

– vi låg på lur og passa på
med ukrenkeleg rett
til vår eiga side

eit og anna lik låg tilbake ved grensa
men til slutt var det ingen som kom,
dei visste alle kva vi (ikkje) tolte –

slik gjekk dagane, slik gjekk åra
eit liv passerte
og vi sat stivna i kvar våre vakthus

ingen av oss tenkte eitt sekund på å sjå
det absurde i situasjonen;
vi passa på, det var vår einaste misjon

og ingen tvilte på vår rett
- men gleda, ja gleda ved å eige og ha kontroll
den kjente vi aldri noko til